Vestvidden - voldsom og hemningsløs

Av OTTO VON MÜNCHOW (tekst og foto)

Det er noe voldsomt og hemningsløst over Vestvidden. Fortsatt er det noen av de store, vide linjene som karakteriserer Hardangervidden lenger øst, men samtidig eksploderer landskapet i vakre fjellformasjoner, dype daler, evig snø og forrevne isbreer, med Hardangerjøkulen som den største.

Jeg tenkte på forhånd at dette måtte være et ideelt turområde å ta med to gutter i 13-årsalderen.

Mot Veig

Tre dager etter at vi er i gang, er jeg ikke lenger så sikker. Regnet har lagt sine klamme skyer hen over oss. Det er grått og trist. Og alt snakket om denne storslåtte naturen har oppløst seg i tåkeskyer og et ugjennomtrengelig striregn.

Nå er det bare vått og tungt. Stavali-hytten er fortsatt langt unna, bakenfor altfor mange blåner. Motet synker, beina blir tunge og guttene går lei.

Det hele startet ved Fossli, der Vøringsfossen kaster seg hundrevis av meter rett ned i Måbødalen. Dette er stedet der alle turister stopper for å få med seg en av Norges største naturattraksjoner. Men guttene vil bare i gang, så vi spenner sekkene for og legger i vei opp over bjørkeliene og Fagerlidalen.

Opp de slake liene, der fjellbjørken etter hvert må vike for vasstrukne myrer og stadig flere høydemeter, går det ganske radig. På dette første strekket har vi solen med oss, og guttene langer energisk ut.

IDYLL: Artikkelforfatter nyter utsikten over Nykkjesøyfossen som er en flere mektige fossefall langs Kinso vestvidden. Foto: OTTO VON MÜNCHOW

Vi når den gamle Bergstølen, der det er tid for en matrast. Livet er bra når magen er mett, omgivelsene bidrar med inspirasjon og humøret og energien fortsatt ligger i høygir.

Kongen av Hardangervidda

Etter hvert som vi klatrer opp mot og runder berghammeren som lar oss gli ut i den vide dalen der Veigvassdraget løper mil etter mil, begynner kreftene å ebbe ut og med det også humøret.

Men så snart vi får øye på Viveli turisthytte, er det som om nye krefter hentes ut fra intet. Guttene kjører på igjen, mens kveldsolen lurer seg rundt enkelte regnskyer som har formert seg på himmelen utover ettermiddagen.

Dagen etter følger vi Veig oppover til Hadlaskard turisthytte. Dette blir en bedagelig dag. Vi har solen med oss gjennom hele dalen, strålene varmer oss i ansiktet der vi tar det med ro og vi gir oss tid til å raste og hvile når vi føler for det.

Før lunsj har vi passert Hedlo turisthytte, og ikke lenge etter får vi for første gang øye på Hårteigen og den karakteriske kalotten. Med sine 1690 meter over havet er den et landemerke på disse kanter. Det er ikke for ingenting at den kalles kongen av Hardangervidda.

Så er det tredje dag og sannhetens øyeblikk. Finværet har dratt et annet sted, og istedenfor har et grått raggteppe dekket til himmelen over oss. Vi prøve å ta det med godt humør og gir oss i vei den bratte stigningen opp fra Hadlaskard turisthytte.

Finalen

Ikke lenge etter at vi har lagt både den og Veig bak oss, løfter raggteppet for syndefloden. På et øyeblikk er vi klissblaute. Vi når likevel Fagerliseter, fortsetter langs det langstrake Vatnalivatnet og tar endelig lunsj ikke langt unna stølene og hyttene ved Fagradal. På det tidspunktet er humøret på et desidert lavmål.

Men så plutselig, når vi tar oss over kanten som vipper ned i dalen mot Stavali turisthytte, trekkes teppet vekk og vi bades like plutselig i en ny og renvasket sol. Terrenget tetner seg til, og det samme gjør humøret. Vi aner en slutt på dagens anstrengelser.

MOT TOPPEN: Bernt og Claus på tur mellom Hadlaskard og Stavali vestvidden. Foto: OTTO VON MÜNCHOW

Og så er det tid for finalen. Siste dag. Ned gjennom Husedalen mot Kinsarvik i Hardangerfjorden går det så det griner. Nedover er vel ingen sak, tenker begge guttene, men lærer seg snart at nedover slett ikke er enklere enn oppover.

Men terrenget er fantastisk, tar pusten selv fra 13-åringene. Elvene og de mektige fossene skjærer seg kvast ned gjennom terrenget - og stien følger etter. Ned det som kalles Reinsbrekkene blir det både luftig og bratt. Men for guttene er dette lek.

Det tar noen timer å komme seg helt ned. Men når vi står på kaien i Kinsarvik og venter på fergen, med klaprende knær og såre lårmuskler, er begge guttene skjønt enige om at dette var en fantastisk tur. - Hvor går turen neste gang, spør en av dem. En far kan puste lettet ut.