Hovedinnhold

VGs anmelder om Sundquist og Ullman: - Mestermøte

TITANENES KOALISJON: Liv Ullmann og Bjørn Sundquist viser sin storhet i Riksteaterets oppsetning. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
TITANENES KOALISJON: Liv Ullmann og Bjørn Sundquist viser sin storhet i Riksteaterets oppsetning. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Stein Winges mesterlige iscenesettelse av et drukkenhjem vil bli stående som en referanse i norsk teater.

At det har vært knyttet forventninger til Riksteatrets oppsetting «Lang dags ferd mot natt», er en mild underdrivelse.

Vi snakker titanenes koalisjon; Liv Ullmann. Bjørn Sundquist. Stein Winge. Dessuten to av våre mer fremragende unge skuespillere, Pål Sverre Valheim Hagen og Anders Baasmo Christiansen som de utsatte sønnene i den bedervede familien Tyrone. Noe lignende har jeg ikke sett maken til siden jeg ved en ren tilfeldighet ramlet innom et teater i en bakgate på Manhattan og ble slått i bakken av Jason Robards og Colleen Dewhurst i Eugene O'Neills selvbiografiske primalskrik.

Verbale skyllebøtter

Handlingen - som finner sted i form av verbale skyllebøtter og blinde unnvikelser - utspilles i løpet av et langt døgn hvor narkoman mor, mislykket skuespillerfar, fordrukken sønn og tuberkuløs lillebror holder dommedag over seg selv i egen stue.

Hjemsøkt av brutte løfter og knuste drømmer gjør de ubehjelpelige forsøk på å fordele skyld, underforstått i håp om også kunne sone og forsone. De er, om ikke annet, samlet i rusen og fortvilelsen, men så skadeskutt av hverandre (eller «livet», som moren sier) at de slett ikke merker hvordan foreldrene manipulerer sønnene opp mot hverandre.

Tragedien er svartere enn natten, og når det ser som mørkest ut, gryr det av dag. At det ikke finnes håp i lyset gjør tragedien fullkommen.

Liv Ullmanns Mary-gestalt er en oppvisning i ren og skjær teaterkunst. Hvordan hun bygger rollen og gradvis fyller skikkelsen med blod og ånd, slik at vi i den hjerteskjærende finalen formelig kjenner hennes egen puls banke i tinningen, blåser veggene ut av titteskapet.

Emosjonell vampyr

Hennes Mary inntar den patetiske offerrollen, i tråd med O'Neills «oppskrift», men i hjertet skjuler hun en emosjonell vampyr som suger livskraften ut av mann og barn. Hennes tilsynelatende uforstand er i seg selv en undertrykt bønn om den hjelpen hun avviser.

I Bjørn Sundquist har Ullmann en likeverdig motspiller som gjør henne bare bedre og bedre etter hvert som mørket omslutter den fordømte familien. De har skrevet sin historie i tårer og blod og vi gråter med dem.

YNGVE KVISTAD

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys