Hovedinnhold

TV-anmeldelse: Erobrer ikke

60-TALLS-NOSTALGI: Bilde fra første episode av Erobreren. Foto: NRK
60-TALLS-NOSTALGI: Bilde fra første episode av Erobreren. Foto: NRK
Storsatsingen «Erobreren» ser dessverre ikke ut som en.

TV-premiere «Erobreren». NRK1. Søndager 2055.

Åtte år etter danskenes suksessrike etterkrigs-føljetong «Krøniken» skal også norske TV-seere få sitt, og det to ganger. Først ut er Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi, senere i år får vi Saabye Christensens «Halvbroren» overført til skjermen.
I løpet av seks timer på søndagskveldene utover våren skal seerne bli kjent med gåtefulle Jonas Wergeland, portrettert av Johan Felix Tschudi (12), Jakob Oftebro (25) og Kåre Conradi (40). De to første episodene - som denne anmeldelsen er basert på - skjemmes av stiv, oppstyltet dialogføring - og flate, endimensjonale karakterer det er vanskelig å tro på - men lette å irritere seg over.

Unge Jonas Wergeland vokser opp i gerhardsensk OBOS-idyll på Grorud, og allerede i ung alder plantes redselen i ham for å ende opp som vanlig. Fra alle som betyr noe i livet hans hører Jonas at å være alminnelig er det aller verste man kan oppnå. Enten det er fra bestevenninnen Nefertiti (en 11-åring som foreleser om amerikanske jazzartister som en annen professor, fullstendig utroverdig), den arrogante rikmannsonkelen i Kim Haugens skikkelse (snublende nær parodien med sin ufordragelige «morn du»-visdom), og bestefaren på Hvaler.

Jonas er en gutt av allmuen som ikke vil være alminnelig, men sprenge malen. Dette får vi som seere innprentet via retrospektive «talking heads», familiemedlemmer som i nåtid forteller oss hvordan han var - gutten som ble TV-guru med hele landet for sine føtter, men som falt brutalt fra tronen.

Problemet er at vi bare får fortalt at gutten er spesiell - vi ser det ikke, de to første episodene lykkes ikke med å dra deg inn i universet og hige etter fortsettelsen.
Historien mangler nerve, og det er noe gammelmodig stivt over fortellermåten. Jeg synes man skal slippe å få «Fjernsynsteatret 1992»-vibber av en av statskanalens største dramasatsinger noensinne! Det er lite ved «Erobreren» som signaliserer at den er laget i 2011.

Det som skurrer mest er hva som blir sagt - to tolvåringer som vurderer fjernsynsmediet med noe som høres ut som et mediekritisk blikk i 1965? Jeg kjøper det ikke - og eksemplene er dessverre mange.

Forbedringspotensialet for de kommende episodene er enormt, og kanskje blir det bedre når vi får se - og høre mer - fra Kåre Conradi, i det som har blitt omtalt som hans store rolle. I de to første episodene ser vi ham kun posere lidende uten et ord i en rammefortelling som avslører Wergelands blodige nedtur.
Det som står igjen da er nostalgiverdien - og den kan være stor for mange: Klær, interiør og biler - tidskoloritten vil få mange til å drømme seg tilbake og lete etter detaljer - og man har ikke falt i overdrivelsesfellen som er lett å gjøre når 60-tallet skal gjenskapes.

Foreløpig er det lite som tyder på at «Erobreren» er blitt Den Store Etterkrigsfortellingen alle MÅ få med seg søndag kveld.

ØYSTEIN DAVID JOHANSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer