Hovedinnhold

Teateranmeldelse: «Fravær»

En fenomenal tekst på Oslo Nye!

<p>HØSTSONATE for en forhenværende sterk kvinne: Marit Østbye i «Fravær» på Oslo Nye, Trikkestallen. </p>

HØSTSONATE for en forhenværende sterk kvinne: Marit Østbye i «Fravær» på Oslo Nye, Trikkestallen. 

Demens er et av livets store mysterier. Teaterstykket «Fravær» gjør noe med det.

Denne saken handler om:

Når et menneske – som regel et eldre menneske – langsomt forsvinner fra sitt liv og sine omgivelser, kalles det gjerne en tragedie. Og det er en tragedie. Men det er et medisinsk uløst mysterium, det er helt uavvendelig og det rammer stadig fler – ettersom vi lever lenger.

FRAVÆR

Europapremiere, Oslo Nye Teater, Trikkestallen.

Av Peter M. Floyd, oversatt av Cecilie Enersen.

Regi: Birgitte Victoria Svendsen. Scenografi og kostymer: Milja Salovaara; lysdesign: Anders Busch; lyd: Steffen Hofseth; masker: Julie A. Clark; dramaturg: Siri Løkholm Ramberg.

MED: Marit Østbye, Helle Haugen, Trine Wenberg Svensen, Morten Røhrt, Johannes Joner, Ine Marie Wilmann.

Den amerikanske forfatteren Peter M. Floyd gjør en krevende øvelse – for øvrig for første gang på en europeisk scene: Han solidariserer seg med den rammede kvinnen Helene.

Og det er et fjetrende stykke arbeid han har levert: Eksperimentelt, utfordrende, med store, men beherskede sprang. Spekteret av reaksjoner er der; fra fornektelse, til fortvilelse, til sinne, til resignasjon.

Og mens stykkets «normale» babler mer og mer – i Helenes ører - manøvrerer hun selv usikkert mot livets aften, hjulpet av den fullstendig usentimentale fantasifiguren Dr. Bright, som ubarmhjertig sier ting helt som det faktisk er – men likevel finner forsonende øyeblikk, ikke overfor sykdommen, men i respekt for at det er et full og helt levd iv som på denne måten svinner hen.

Det er sterkt! Marit Østbye er på alle måter sentralfiguren, her, i denne pastell-neddempede kulissevirkelighet. Innledningsvis kanskje ikke helt kraftig nok i forhold til den personen man aner Helen har vært. Men med usvikelig sikkerhet og stor, stor innlevelse i det stadig mer omfattende fraværet i eget og hennes nærmestes liv.

Demens og alzheimers er en slags teatertrend i Oslo i høst. På Det Norske Teatret går «Eg heiter Bente», som mangler litt av den helheten som «Fravær» får til. Det vil først og fremst si at på Oslo Nye trekker hele ensemblet helt i sammen retning, med et betydelig birollepluss til Johannes Joner som Dr. Bright. Rettere: «Dr. Bright».

Den norske teksten er kløktig oversatt av Cecilie Enersen. Og vi har bare en, liten innvending: Intimitet og solidaritet er stykkets kjerne. Så det er aldeles unødvendig at ikke også rollene er norske og stedet Oslo. Vi trenger ingen unødvendig avstand til dette stoffet.

JON SELÅS

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys