Hovedinnhold

Teateranmeldelse: «11 år»

Rystende godt om barns selvmord

<p>HVERDAGSLIG: Skuespillerne Oddgeir Thune og Kjersti Dalseide skimtes i skolegården. Foto: KIM HIORTHØY</p>

HVERDAGSLIG: Skuespillerne Oddgeir Thune og Kjersti Dalseide skimtes i skolegården. Foto: KIM HIORTHØY

Med all sin normalitet og hverdagslighet treffer «11 år» som et knyttneveslag rett i magen.

Denne saken handler om:

Temaet er vanskelig og betent. Ung jente har tatt livet av seg - hvordan kunne det skje? Hvem sier hva i ettertid? I dette tilfellet er fokuset satt på en skolesituasjon som involverer rektor, jentas lærer og hennes foreldre.

DET NORSKE TEATRET

«11 år»

Regi/scenetekst: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenograf og kostymedesign: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud

Lyddesign: Fredric Vogel

Musikalsk assistanse: Ståle Sletner, Svenn Erik Kristoffersen og Trond Lindheim

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Med: Kjersti Dalseide, Agnes Kittelsen, Julie Moe Sandøe, Jon Bleiklie Devik, Oddgeir Thune, Benjamin Haug Haugen, 30 skolebarn

Vi - publikum er plassert på et høyt gelender på scenen på Det Norske Teatret, der vi dingler med beina og observerer det som skjer. I skolegården under oss leker 30 elever.

Mye av samtalen forgår untenfor vår synsvidde. Alt hører vi gjennom hodetelefoner, noe som gjør at samtalene virker som om de er rett ved oss. Distansen forsvinner, nærheten er påfallende.

Du blir gjennom dette fugleperspektivet dratt inn i en situasjon som gjennom sin naturlige dialog, og avslappede friminutt-situasjon gradvis åpenbarer svikt, ansvarsfraskrivelse, skam og fortvilelse. Alle skylder litt på hverandre. Uten store fakter eller rasende utbrudd skapes en situasjon som er så hjerteskjærende at det er til å grine av.

Duoen Goksøyr & Martens har i flere år markert seg som kreative teatermakere. De utforsker tema fra vår hverdag, driver grundig research, og snekrer det sammen i sin egen form. Ikke alltid med like stort hell, men i dette tilfellet har de laget et viktig stykke som mange burde se.

Det er et faktum at svært unge mennesker tar livet sitt. De siste årene har omtaler i media vist at systemet for å fange opp hva som er i ferd med å skje, er svært sårbart. Kommunikasjon mellom hjem og skole fungerer langt fra optimalt. Bortforklaringene er i beste fall ulne.

I «11 år» er det ikke litterære finesser som gjelder. Praten som vi hører gjennom øretelefonenen, både fra skolegården og fra de voksne, har det dagligdagse gjenkjennende ved seg. Dialogen flyter lett, litt smånervøst. Alle unngår å snakke om den store elefanten i rommet; hvorfor greide ingen å stanse vesle Aina fra å henge seg.

Istedenfor å ta inn alvoret av betydningen av begreper som «inkluderende» og det å «bli sett», så finner man argumenter som delvis fraskriver ansvar og virker unnvikende. De ulike gruppene av barn som leker i skolegården blir også en konstant påminnelser at nettopp der, i skolegården, er det alltid noen som ikke får være med i gruppene.

Stykket gir ingen fasit, og det åpner for at faktorene for tragedien er mange. Slik det dessverre er i virkeligheten også.

Bruken av musikk er stemningsskapende. Avslutningen med den mektige Stabat Mater Dolorosa av Pergolesi som tonefølge til en ung jentes utfoldelse i turn-manesjen er en kraftig opplevelse.

Borghild Maaland

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys