Hovedinnhold

Sulten på swing

ROCKESTJERNE: Det var utsolgt under Mark Knopfler-konserten i Hamar tirsdag. Foto: Jo E. Brenden VG, telefoto Foto: Jo E. Brenden
ROCKESTJERNE: Det var utsolgt under Mark Knopfler-konserten i Hamar tirsdag. Foto: Jo E. Brenden VG, telefoto Foto: Jo E. Brenden
Og filmatisk folkrock. Og boogie woogie. Men kanskje burde Mark Knopfler (63) ha unnet Hamar et par låter til fra det gamle bandet sitt.

Mark Knopfler
Vikingskipet, Hamar
Publikum: 8500 (fullt)
Aktuelt album: «Privateering»
Terningkast: 4

Mark Knopfler begynner umiddelbart å gjøre det publikum er kommet for å se og høre ham gjøre: Spille karakteristisk kneppende gitarsoli på den røde Stratocasteren sin.

Låten er «What It Is», han er i godt lune, omgitt av multiinstrumentalister som er spesialiserte på henholdsvis piano, trommer, bass, fele, tangenter, fløyte og akustisk gitar, men kan i realiteten spille så mangt.

Han synger på sitt konverserende vis, låten ender i en dialog mellom fløyte og fiolin. Knopfler får varmet opp slidegitarfingeren i «Corned Beef City», en av en serie relativt uambisiøse boogie- og shufflenumre han skal humre seg gjennom i løpet av kvelden.

Han er snakksalig, skryter av Hedmark og har - i sine sorte jeans og blå skjorte - en nesten utstudert minimal utstråling. Lun fyr. En man kan ta en øl med.

Han spiller en håndfull av de keltiskkligende, historiefortellende sangene han er blitt så glad i. Utvandringen til Amerika er et favoritttema. Disse er svulstig pene, filmmusikkaktige, og blir gjerne mer utbygd på scenen enn på platene. «Kingdom Of Gold» blir prydet av et usedvanlig vakkert stykke gitararbeid. Dernest er det boogie igjen, i den ubetydelige, men artige «I Used To Could».

National steel-gitaren, kjent fra omslaget til «Brothers In Arms» (1985), kommer frem i anledning den fineste balladen hans, «Romeo And Juliet», tandert fremført.

«Haul Away» er også nydelig. «Marbletown» tøyes kanskje vel langt i form av en bass/fele-duell med påfølgende crescendo.

«Telegraph Road», en progete symfoni for rockband og gitar, synges ganske slapt. Men i klimkaset stormer publikum mot scenen for å se mesteren i arbeid.

Og det er noe å se.

En litt skjødesløs «So Far Away» blir aftenens tredje fra Dire Straits-katalogen, «Piper To The End» setter et vemodig punktum.

Ingen «Sultans Of Swing», altså. Eller «Tunnel Of Love» eller «Brothers In Arms».

Det er greit, selvsagt. Selv om jeg tipper at hedmarkingene nok gjerne skulle ha hørt dem.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys