Hovedinnhold

Per Fugelli: Den profetiske narren

<p>PROFETISK: Per Fugelli sovnet inn onsdag morgen. </p>

PROFETISK: Per Fugelli sovnet inn onsdag morgen. 

Foto: Espen Braata, VG
Det han alltid prediket: Sørg for å leve rikest mulig og best mulig – for deg selv og for andre – før du dør!

Denne saken handler om:

Så døde Per Fugelli. Til slutt var det kanskje bare ham selv som trodde det skulle skje. For å dø har han holdt på med i en åtte års tid. Det var på denne tiden han fikk en alvorlig kreftdiagnose. Og dermed var veien mot målet fastlagt: Som medisiner fikk han sin egen livsavsluttende epoke midt i fanget, som sosialmedisiner fikk han et klart og nytt perspektiv, som medmenneske forsto han på kroppen at hans tilstand var alt annet enn eksklusiv: Vi skal alle dø.

Per Fugelli var en elsket mann, fordi så mange i ham så en slags nasjonal fastlege, som tok sine pasienter på fullt alvor gjennom alle sider av deres liv. Per Fugelli var også en omstridt mann, fordi mange oppfattet ham som en bedrevitende venstreorientert gledesdreper, som la seg oppi allverdens saker & ting han verken hadde peiling på eller hadde noe med å uttale seg om.

Bakgrunn: Per Fugelli er død

Alt er for så vidt riktig; ha la seg opp i mye, på de fleste områder. Og ikke hver eneste gang var han på udiskutabelt sikker grunn. Men poenget var ikke de skråsikre fasit-svar på de ubegrensede spørsmål. Poenget var heller ikke fred og fordragelighet enn si  en mett, nasjonal selvtilfredshet. 

Poenget var striden, avdekkingen, de fruktbare mot-spørsmål, den kjetterske tvil. Han tok sin sosial-medisin på fullt og udelt alvor: Å forsøke å avdekke forhold i samfunn, kultur og politisk klima som hadde betydning for folks helse. Enkelt sagt: Man vet jo så inderlig vel at arbeidsløshet kan ha til dels dramatiske medisinske følger for den arbeidsledige. Da er det sosialmedisinerens radikale oppgave (radikal: av lat. radix: rot) – altså gå til roten av problemet, å uttale seg om arbeidsløshet.

Eller innvandring. Eller klassesamfunnet begrensinger. Eller forurensingens betydning. Eller det det humørløse byråkratis negativitet. Og så videre. Og så videre.

Jobbet tett med Fugelli: – Et usedvanlig generøst menneske

I en tidsalder der individualismen ble mer og mer fremtredende, ble også den et tema: Han var sint på at enkeltpersoners muligheter til makt og velstand kunne dyrkes på bekostning av andre. Og han var like oppgitt over det moderne menneskets grassate selvstrev, når det ikke første til annet enn kraftige nevroser og verdens stiveste skuldre. Det var da sosialmedisineren foreskrev sin berømmelige selvmedisinering til folket: «Gi nå litt mer faen!»

Saken fortsetter under videoen

Selvfølgelig var han venstreorientert; noe annet var umulig når han siterte den sosialmedisinske foregangsmannen, legen og polyhistorien Rudolf Virchow (1821 – 1902): «Sikkert er det at medisinen ikke vil miste noe av sin verdighet ved å ta de høye sko av og blande seg med folket, for blant folket vil den finne ny styrke.»

Per Fugelli blandet seg helt klart med «folket». (Med tidvis ørlite møye, muligvis: Han var jo en utpreget dannet, kultivert og klassisk finstilt herre, midt oppi det hele.) Og han tok ikke fem flate øre for å gi sine antatt egne politiske meningsfeller så ørene flagret, når det passet seg slikt. Selv om det aldri skal nektes for at de verbale ørefikene helst og regelmessig ble utdelt på de høyre kinn.

Takket for livet: Per Fugelli legger siste hånd på bok og film

Midt oppi sitt alvor, sitt strev, sine diskurser, sine analyser, sine konklusjoner, sine formaninger, hadde Per Fugelli en ytterst avvæpnende selvironi. For å være profet, innså han nok også at det fra tid til annen var nødvendig å være narr; mannen i gjenkjennelig påkledning (les: tversoversløyfe!), hvis oppgave var å fortelle og formidle munterhet. Men med konsesjon til å fortelle og forklare på tvers av god takt og tone, konvensjoner, høflighet og politisk korrekthet. (At han selv med årene skulle bli deler av høyresidens innbegrep på «politisk korrekthet», må ha frembrakt adskillig muntre knegg.)

Og hans nå åtte år lange dødsreise? Den var selvfølgelig bare en forlengelse av hva livet ellers hadde vært: Naturligvis lå det en personlig prosess og bearbeidelse i bunnen. Men han så også glassklart den moderne norske vellykkethets aversjon mot det minst sexy av alle livets med bunnsikre sannheter: At vi alle skal dø.

Fikk dødsdommen: – Jeg er ikke redd

Og med det perspektivet kommer hovedsaken Per Fugelli alltid og alle steder prediket, som den vestlandske vekkelsespredikanten han aldri sluttet å være: Så sørg nå, for faen!, å leve rikest mulig og best mulig – for deg selv og for andre – før du dør!

Det er den fruktbare livsbejaenhet som hviler over Per Fuggelis minne.

JON SELÅS

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys