Hovedinnhold

Øm og rå som Piaf

Gjermundsen gjorde en kraftprestasjon

SKÅL FOR DEN! Statsminister Kjell Magne Bondevik var raus med komplimentene til Heidi Gjermundsen etter forestillingen i går kveld.
SKÅL FOR DEN! Statsminister Kjell Magne Bondevik var raus med komplimentene til Heidi Gjermundsen etter forestillingen i går kveld.
Ømt og rått, hardt og energisk slenger hun ut sjelen sin, Edith Piaf. Hun har en verdig og varm forsvarer i Heidi Gjermundsen.

BORGHILD MAALAND DET NORSKE TEATRET

«Piaf» Av Pam Gems Oversatt av Bjørn Endreson Regi: Matthias Davids Scenografi: Mathias Fischer-Dieskau Kostyme: Mia Runningen Med: Heidi Gjermundsen, Ingunn B. Øyen, Charlotte Frogner, Julie Dahle Aagård, Paul Åge Johannessen, Magne Lindholm, Frank Jørstad, Trond Teigen, Henrik Horge, Bernhard Arnø, Erik Jacobsen.


Det er en kraftprestasjon å begi seg ut på Pam Gems stykke; der Piaf på scenen, Piaf og musikken og Piaf i sengen er det alt dreier seg om. Kontrastene mellom et rått gateliv, storforbruk av menn og myke, sårbare drømmer om den altoppslukende kjærligheten er det Gjermundsen skal få oss til å se og føle. Det mestrer hun i vesentlig grad. Det er ikke Piaf som synger, men en kvinne hvis stemme formidler livsgnist og desperasjon med kraft rett fra mellomgulvet.

Vakker poesi

Bjørn Endresons oversettelse av Piaf-tekstene til nynorsk er ganske enkelt vakker poesi. De er fulle av tristesse og brutte løfter og romslig elskov. «Eg er eit hav, og hjartet mitt er altfor stort for berre ein,» sies det i sangen «Hamburg». Slik var Piafs liv også - et hav med brå kast og dype bølgedaler.

Hennes historie handler om en kvinne som startet i rennesteinen, som gjennom sin stemme ble elsket av millioner og som med sin glupske appetitt på menn og morfin gikk på trynet gang på gang. Slike liv skaper myter. Mennesker med så intens tilstedeværelse i sine egne liv, har alltid fascinert. Og det er denne fascinasjon vi blir minnet om i Gjermundsens Piaf.

I Matthias Davids regi er scenerommet stringent. En enkel vegg fungerer som fundament for diverse senger. Ut over det er scenen stort sett bar, med Piaf og mikrofonen i fokus. Gjermundsen er mest inderlig når hun står på scenen. Gjennom sangen formidler hun energien og trøkket til den vesle spurven som alle ville ha en bit av.

De som vil ha en bit av henne, diverse impresarier, agenter, unge menn og gamle menn, er diskré til stede i raskt skiftende scenebilder. Det hele fungerer effektivt, men har noen ganger en distanse som gjør situasjonen litt upersonlig.

Sangene sitter

Likevel er det rom for humor, rappkjeftet ironi og ikke minst saftig språk mellom Gjermundsen og hennes kompis fra gata, Toine (en herlig Ingunn Øyen). Variasjonen i dialogen den imellom består av diverse eder og ulike beskrivelser av det som befinner seg rett under beltestedet. I tillegg røyker de som svin. Piaf lar seg ikke diktere av Høybråtens røykelov!

Vemodig er møtet mellom Piaf og Marlene Dietrich, sobert spilt av Julie Dahle Aalgård. I det korte, men lidenskapelige samlivet med bokseren Marcel Cerdan aner du ømhet og ro.

Men det er sangene som sitter igjen; Gjermundsen som synger og berører oss med «Trekkspelaren», «Hamburg», «Milord», «Dei som elskar», «Elskar deg» og «Nei, eg angrar ingenting».

Med utmerket tonefølge fra orkesteret under kapellmester Svenn Erik Kristoffersens ledelse.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys