Hovedinnhold

Minneord om Knut Borge: Dagen for de blåeste toner

Foto: Trond Solberg, VG
Norge blir litt fattigere nå, fattigere på umulige morsomheter, lune absurditeter, rotfestet og alltid interessebringende nerdskap.

Denne saken handler om:

Kort sagt: Mye av det vi aldri egentlig kan unnvære og aldri vil være uten.

Knut Borge var pent og borgerlig født i Bærum. Der lærte han gode manerer og kunsten å komme unna med uhyrligheter, bare de var godt nok formulert.

Den rampete siden av ham holdt han i perioder fantastisk godt skjult, i alle fall for et større publikum. Men han var og ble en sann surrealist, som i perioder finslipte kunsten å si de enkleste ting på mest finurlig vis. Og der nådde han kanskje aller lengst: Som unik, ekvilibrilistisk verbalkunstner. I alle fall i ørene til hans aller største publikum: En stor, takknemlig skare radiolyttere.

Bakgrunn: Knut Borge er død

Knut Borge var en kjenner. Han visste hva han snakket om. Journalistikken var faget, musikk var lidenskapen. Og der var han helt unik. Man blir ikke europamester i Gjett på Jazz på 70-tallet, uten å vite hva du snakker om. Mildt sagt. Han var en bank og et lager og en formidabel kjenner, kanskje den største.

Hans elleville humor må delvis ha vært medfødt, delvis særdeles aktivt kultivert. Det var ikke nødvendigvis det at han fant på så utrolig mye, sånn helt fra grunnen. Men hans enorme begavelse var hvordan han kunne se det komiske i det livet som strevde seg forbi hans øyne og ører; han oppfattet komikk som nesten ingen andre. Og formulerte den ut i nye og alltid morsomme saker og ting, fra gapskratt til det ekstremt underfundige.

Han ble vel ikke aldri riktig tam og lett håndterlig. Frihetslig søkte han sine egne veier – det var helt nødvendig for ham. Og for oss, hans trofaste publikum.
Han kom til VG i 1980, og bidro selv sterkt til et utvidet kulturbegrep, som ble dyrket i en tid da aviser hadde overskudd og plass til det ekstravagante. I alle fall i perioder. Det var vel, for eksempel, ikke uten videre naturlig å søke Golfstrømmens kilder i robåt innerst i Oslofjorden - som han faktisk gjorde en gang med en gjeng elleville kolleger.

Fikk sparken: Knut Borge knust over «20 spørsmål»-avskjed

På midten av 80-tallet tok han på seg, frivillig og i hvit smokingjakke, jobben som utegående kjendisreporter i NRKs «Lørdagssirkuset». Det ble en ny, om enn i offentligheten noe omdiskutert, standard. «Borge, kjent fra TV», kunne han presentere seg som da. Ikke uten ironi, med særlig trykk på SELV-ironi.

Så han sluttet i VG og viet seg til frilansing Kringkastingen, gjerne uttalt KringKASTingen. Bøker ble det også. Og mer TV. Men først og fremst radio. For oss som alltid spisset ørene når Borge kom på - som regel med en noenlunde likesinne kollega. Mange må ha oss unnskyldt. Mens hans langvarige, opplyste, tvers gjennom underholdende og alltid hørbare «Swing & Sweet» mens han karakteristisk halskatarrpregede svenske kollega, Leif «Smokerings» Anderson, var og ble et fantastisk og varig høydepunkt.

Borge var, til tross for sitt utadvendte yrke, i bunn og grunn en privat person. Ingen egentlig god kokk. Men fantastisk god til å spise ute. Hans foretrukne hunderase var mops, ikke minst fordi han gjennom nitid forskning hadde funnet ut at nettopp mopsen aldri, verken i historien eller nåtid, hadde hatt noen fornuftig funksjon. Bortsett fra nærhet og hengivenhet og kjærlighet.

Les også: Borge savner «20 spørsmål»-jobben

Knuts store kjærlighet var hans kone, journalisten Tone Gammelgaard. De var store mennesker for hverandre. Og Knuts liv ble nok aldri helt det samme etter at hun døde fra ham etter 29 års samliv, bare 59 år gammel. Etterhvert ble han nokså syk selv også. Han var nok meget klar over at livsførselen hans aldri engang var i nærheten av en frisksporters. Men han synes nok det ble i meste laget etter hvert.

Knut Borge satte spor etter seg, fine, dype og følbare spor. Mange skal takke ham nå, forhåpentligvis rakk mange det også før han gikk bort.

Han var et varmt, intelligent, begavet og meget morsomt menneske. «In the Mood»? Jada, det er tid for «Blues for Knut».

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys