Hovedinnhold

Ordensmakt

VERDIGE LEGENDER: Bernard Sumner førte an i en triumferende New Order-konsert, den første i Norge siden 1981. Foto: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN / SLOTTSFJELL
VERDIGE LEGENDER: Bernard Sumner førte an i en triumferende New Order-konsert, den første i Norge siden 1981. Foto: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN / SLOTTSFJELL
31 års ventetid er lenge. Men New Order gjør opp for fraværet på siste kveld av Slottsfjellfestivalen.

KONSERT: New Order
STED: Slottsfjellfestivalen, Tønsberg
PUBLIKUM: ca. 5000
TERNING 5

Det er en legendetung aften i kongeriket. Den mest kjente befinner seg i hovedstaden. Men de kuleste er i Tønsberg, og i landet for første gang siden de i 1981 jobbet seg duknakket ut av asken etter Joy Divison og skyggen av nevnte bands vokalists selvmord, i kjelleren på Chateau Neuf.

New Order ser ikke ut som helter; noe mer antihelt enn den gammelmannsdansende Bernard Sumner er det vanskelig å forestille seg - det er nesten en lettelse hver gang han får på seg gitaren igjen.

Men de låter fabelaktig.

Det er ingen liten bør de bærer på: Manchesterkvartetten er kanskje tidenes viktigste band når det gjelder å lage dansemusikk for rockfolket, og omvendt.

De håndterer dette med bravur. Mange av låtene lener seg nødvendigvis på ferdigprogrammerte rytmer, men fremføres med så ekstravagant stadiongitar og så nydelig flytende basslinjer (Tom Chapman sørger for at ingen savner den fortjent nysparkede Peter Hook) at det føles som en konsert, ikke som studioproduksjoner spilt høyt på stort anlegg.

Det sier litt om katalogen deres at "Crystal" og "Regret" blir for oppvarming å regne, men fra og med "Ceremony" - New Orders første singel etter at Ian Curits hengte seg - er alt på plass. Et musikkhistorisk sus går over Slottsfjell, og suset går over til storm i form av "Age Of Consent".

Man tar seg i å gispe over tyngden som ligger i disse låtene, og i fremføringene. De små dryppene fra Joy Division-katalogen får en overhaling som rekontekstualiserer sangene; en drastisk omarrangert "Isolation" høres ikke ut som noe annet enn en New Order-låt, og avsluttende "Love Will Tear Us Apart" er såpass seig og samtidig breial at det føles respektfullt, ikke som pliktløp.

"Bizarre Love Triangle", "True Faith" og "Temptation" får monolittiske kvaliteter i sommernatten, og den ferskeste låten, syv år gamle "Krafty", er såpass ekstatisk at man tar seg i å lure på om bandet ikke skulle vurdere å lage noe nytt igjen.

Enn så lenge er det vidunderlig å se dem på disse kanter. Og jeg er ikke sikker på at det var på Valle Hovin de virkelige arbeiderklasseheltene befant seg i kveld.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer