Hovedinnhold

Konsertanmeldelse: Pixies, Øyafestivalen

  • Send en melding til
Berg- og dalbane med støypop-pionerene.

Denne saken handler om:

KONSERT: Pixies

STED: Tøyenparken, Oslo

PUBLIKUM: ca. 13.000

Noe av det rare ved å bli pensjonist nå er at med vår generelle livskvalitet kan man fint oppnå et lengre liv som pensjonert enn som deltager i arbeidslivet. Et fenomen som også gjelder Pixies.

Den amerikanske kvartetten hadde noe sånn som sju gode år før de ga opp første gang. Så kom de i sammen igjen 11 år etter det. Nå har de altså hatt comeback lenger enn de eksisterte i første omgang, og lenger enn de ikke var sammen.

En pekepinn på at livet og karrieren aldri er over før det endelig er over.

Noe å tenke på for flere artister som synes det går litt trått.

Kommentar: Gå bort, comeback

«Hey», roper Black Francis et stykke uti settet, og man tror i noen stakkede sekunder at han faktisk skal si noe til oss. Det skal han selvsagt ikke. Det er i stedet introen til «Doolittle»-låten «Hey». Da har de allerede vært gjennom sju låter inkludert åpneren «Gouge Away» fra samme album, og såvidt passert kvarteret.

I løpet av de snaue 90 minuttene klarer de, om jeg har talt riktig, 27 låter. Det kunne vært en parade av nostalgi og fordums glede, men i stedet er det lenge både lavt volum og tempo. Og en tendens til å minne folk på at «hei, vi har ganske mange nye låter også».

De trengte de virkelig ikke gjøre.

Quartfestivalen 2004: Potente Pixies

Av de nye er det bare den hurtigbråkende «Um Chagga Lagga» som høres ut som en reell Pixies-låt. De andre høres ut som et helt greit rockeband som er inspirert av Pixies. Ikke minst den idiotiske «Magdalena» der Black Francis synger om at han er sulten.

Frontfiguren anno 2017 ser ut som en rektor med sine svarte hornbriller og dress. Resten av gjengen framstår som om de stammer fra samme lærerværelse, med et lite unntak av Kim Deal-erstatteren Paz Lenchantin som muligens kan komme unna som kunst- og håndverklærer.

Anmeldelse: «Pixies ga ut en perfekt platerekke. Nå er den besudlet»

Hun er en skikkelig terningkast fire-versjon av Kim Deal, i den forstand at hun spiller det riktige på bassen, men tilfører ikke bandet noe viktig.

Tidvis synger hun greit. Tidvis synger hun som en kråke. Sammen skaper de på sitt beste glade, knyttnevehyttende popsanger som framstår ustoppelige. Det irriterende er at de bruker så mye tid på å lade seg opp mellom utblåsningene.

Den mest direkte formen for kommunikasjon utenom musikken kommer når Black Francis fjerner svetteduggen fra brillene. Lenge er det også det mest spennende som skjer i denne ekstremt varierende konserten.

Men så. Idét den skal til å falle fullstendig fra hverandre, klarer amerikanerne plutselig å smelle sammen en fantastisk perlerad av låter; «Cactus», «Bone Machine», «Debaser». Før de plutselig insisterer på å lure publikum med den forferdelige «Where Is My Mind»-kopien «All I Think About Now». Før de spiller «originalen» (virker som de fleste er her for å høre den).

Og nekter å slutte der, men drar videre i en intenst og gøyalt støyende «Vamos» for så å lande i «Into The White». Med vanvittige mengder hvit (selvsagt) røyk durende ut fra scenen. Så mye røyk at man skulle trodd bandet hadde tatt fyr.

Hadde det bare vært sånn hele tiden.

TOR MARTIN BØE

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk