Hovedinnhold

Plateanmeldelse: Leonard Cohen - «Popular Problems»

Sjefen i de dårlige tidene

<p>HOLDER KOKEN: Leonard Cohen er ute med nytt album, kun dager før han fyller 80. Her i Oslo Spektrum i fjor. Foto: TROND SOLBERG/VG</p>

HOLDER KOKEN: Leonard Cohen er ute med nytt album, kun dager før han fyller 80. Her i Oslo Spektrum i fjor. Foto: TROND SOLBERG/VG

  • Send en melding til
Nyhetene er elendige. Men budbringeren Leonard Cohen – 80 år førstkommende søndag – tar dem med stoisk ro.

Denne saken handler om:


Leonard Cohen
(Album) Popular Problems

ALBUM: ROCK

Leonard Cohen

«Popular Problems»

(Columbia/Sony)

Det finnes ikke mange bortkastede tekstlinjer i Leonard Cohens produksjon, og ingen på «Popular Problems». Det som synges, har vekt. Men det føles ikke tungt, eller som hardt arbeid. Ikke er han vanskelig å «lese» og forstå heller.

Musikken er umiskjennelig nyere Cohen: soul, gospel og blues (mer enn viser), en slags eksistensiell cabaretmusikk, her og der med drypp av hans første kjærlighet, countrymusikken («Did I Ever Leave You», «You Got Me Singing»).

Cohen bruker konsertbandet sitt, og produseres av Patrick Leonard. Sistnevnte har bidratt på komponistssiden også. Atmosfæren er i overveiende grad likevel tett og nær, som om den hadde blitt fremstilt av trommemaskin, stueorgel og noen svært gode vokalmikrofoner.

Låtene er ikke like gullkantet melodiske som de på «Ten New Songs» (2001). De er antydende, men et stykke unna skissene på «Dear Heather» (2004). Albumet er, på godt og vondt, mer enhetlig enn på forgjengeren «Old Ideas». De ni sangene er over på en drøy halvtime. Den går veldig fort.

Han synger om det samme gamle. Sin egen og andres evne til kjærlighet («Slow», «Did I Ever Love You»). Livet og lengselens fengsel («Born In Chains», «You Got Me Singing»). Om de menneskeskapte katastrofene – Katrina («Samson In New Orleans») og 11. september («A Street»).

Krigsmetaforene hagler. Det handler om krigen der ute, på slagmarken, og krigen der hjemme, over bordet. Helst på én og samme tid; Cohens spesialøvelse fremfor noen.

Han treffer hardt på – blant andre – «Nevermind». Et skjelett av en sang, båret på lite annet enn en tørr synthbasslinje, Hitchcock-strykere, det allestedsnærværende koret, arabiskklingende sang ved Donna De Lory, samt Cohens vokal – merkelig nok alltid ruere på plate enn på scenen.

Synger han om Midtøsten? Et kjærlighetsforhold? Begge deler, tipper jeg. Suveren kuplett: «The low indifference some call love / the high indifference some call fate».

Dommens dag har sjelden blitt besunget med en så stor grad av ro og klukkende galgenhumor som hos Cohen. («Almost Like The Blues» sidestiller Cohens «dårlige anmeldelser», som det er få av, med andre krigsforbrytelser).

Det er en utsøkt glede å få følge ham, denne rockens Yoda, inn i solnedgangen. Han frykter den ikke.

BESTE LÅT: «Nevermind»

MORTEN STÅLE NILSEN

* Albumet streames i sin helhet hos NPR

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk