Hovedinnhold

Melankolikerne i a-ha

<p>NY LÅT:De fleste comebacks trekker vi på skuldrene av, i a-has tilfelle heiser vi dem i forventning, skriver anmelder Stein Østbø. F.v. Paul Waaktaar Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen.<br/></p>

NY LÅT:De fleste comebacks trekker vi på skuldrene av, i a-has tilfelle heiser vi dem i forventning, skriver anmelder Stein Østbø. F.v. Paul Waaktaar Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen.

Foto: Andrea Gjestvang, VG
  • Send en melding til
Om vi ble blå til sinns da a-ha ga seg for godt for snart fem år siden, blir vi enda mer melankolsk over plutselig å hilse på trioen igjen.

Denne saken handler om:

SINGLE: POP
a-ha
«Under The Make-Up»
(Universal)
(Radiopremiere 3. Juli – lekket på nett mandag kveld)

Ikke fordi vi ikke ønsket det, men fordi blåtonene er kroniske hos Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy.

«Under The Make-Up» er nemlig så erketypisk a-ha at de fem siste årene siden «den endelige avskjeden» åpenbart har stått stille. Dryppende melankolsk, majestetisk og inderlig som den er. Og umulig å mislike.

«Butterfly, Butterlfy (The Last Hurrah)» het singlen som skulle sende Norges mest berømte pop-band ut av historien i desember 2010. Bare tittelen har et vemod i seg som burde advare mot gjenforening.

Den brennferske singlen er nok en Paul Waaktaar-Savoy-komposisjon. Men om vi leter etter dobbeltbunnen i «Under The Make-Up», er vi heller ikke i dag sikker på om Paul er komfortabel med a-has etter hvert mange oppbrudd og comebacks.

Er det en kjæreste, eller er det et «kjæreste band» han skriver om her?

Fem år etter «avslutningen» får vi uansett en kikk under sminken. Der er vi alle de samme.

Som låtskriver har han fortrengt sin mer rocka side og finjustert balladenerven. Men der er han også en ener – unik i norsk sammenheng.

Det som ikke står helt tydelig frem denne gangen, er Lars Horntveths orkesterarrangementer. Jagajazzisten er en kløpper i å tilføre mer anonyme kunstverk en ekstra nerve – her strever han etter å overgå John Barrys jobb på a-ha-bidraget til James Bond («The Living Daylights»), men i dette tilfellet har han fått et utgangspunkt hvor det egentlig ikke er mer å gjøre.

Den avsluttende paukevirvelen virker eksempelvis nesten kunstig, selv om den er dempet – et flott postludium på et klassisk verk, en irriterende overflødighet i et pop-mesterstykke.

Denne låten trenger ikke strykere for å understreke dramaet i tekst og melodi, denne låten trenger enda mer nakenhet rundt Morten Harkets stemme, som fremdeles er klar som et bekkeleie fra Valdres og på hugget som en nyslipt øks.

Morten Harket har en stemme som krever rom – da hadde nesten det enslige pianoanslaget helt i starten av låten vært nok til å føre videre en rød tråd.

Men a-aha er et band for de store arenaer – i høst både i Sør-Amerika og i Europa til våren. Det var også der, på arenaene, de var da de ga seg på topp for fem år siden, ikke på bortgjemte industrilokaler som Månefisken i Oslo da de banet vei for sitt første brudd tidlig på 1990-tallet.

Ironisk sett var a-ha aldri så store som da de ga seg for fem år siden.

Derfor må også lyden være stor nok. Det er den minsanten i 2015. De fleste comebacks trekker vi på skuldrene av, i a-has tilfelle heiser vi dem i forventning.

Nå mangler bare det litt fart i tillegg.

STEIN ØSTBØ

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk