Hovedinnhold

Konsertanmeldelse Lana Del Rey: Lana del gøy

Lana Del Rey (26) synes å ha det morsommere i virkeligheten enn i fantasien hun har bygget en karriere på.

Denne saken handler om:

KONSERT: Lana Del Rey
STED: Oslo Spektrum
PUBLIKUM: 8000 (fullt)
AKTUELT ALBUM: «Born To Die»

På plate er hun en fabelaktig konstruksjon - dekadent, pillefjern og seksuelt passiv-aggressiv, en livstrett rikmannsdatter drapert i et retroimage som skreddersydd for en tid hvor TV-serien «Mad Men» har vært toneangivende.

På scenen, hvor grundig dekorert den enn måtte være, blir Lana ofte den Elizabeth Grant hun egentlig er - overveldet av en ekstatisk respons som nok handler mer om å se en berømthet enn å høre en begavet artist.

Allerede midtveis i første låt går hun ned til de ivrigste på første rad, for å klemme, skrive autografer og bli tatt bilder av. «I'm so excited!», hviner hun.

DEN MØRKE SIDEN: Lana Del Rey viste seg også fra sin mindre utadvendte og mer artistisk tilfredsstillende side. Foto: Mattis Sandblad
DEN MØRKE SIDEN: Lana Del Rey viste seg også fra sin mindre utadvendte og mer artistisk tilfredsstillende side. Foto: Mattis Sandblad

Det er kult gjort mot fansen. Men særlig mystisk er det ikke.

Musikalsk er showet en blandet opplevelse. Flere av de stillferdig storslåtte studiosangene mister noe av piffen i møte med et mer kjødelig konsertlydbilde.

Det blir også for mange meningsløse coverlåter - at Lana gjør «Blue Velvet» blir metaoverdose, mens ideen om å dra Nirvanas «Heart-Shaped Box» er bedre på papiret enn i virkeligheten. I bona fide Lana-tolkning kunne den gjort underverker, men i originaltro coverversjon blir det bare underlig.

En rekke ikke-låter fra de unødvendig utvidede utgavene av debutplaten hennes gjør heller ikke susen; når du strengt tatt bare har laget én plate er det ingen som forventer at du skal underholde i halvannen time, så det er synd at hun ser seg nødt til dét.

Men hun synger langt bedre enn hva mange har fryktet; på «Million Dollar Man» er hun endog farlig nær å briljere.

Og flere av hennes flott orkestrerte dramapophøydepunkter leveres med tilfredsstillende bravur. «American» og «Ride» sitter spesielt godt, mens «Born To Die» og «Video Games» også live fremstår som kontemporære klassikere.

På avsluttende «National Anthem» tar hun turen ned til første rad igjen, og det siste vi ser av Lana er en celebritet som dropper sin møysommelig oppbygde mystikk til fordel for nærkontakt med publikum.

Igjen - det er sjarmerende. Det er til og med gøy å se på, via storskjermene.

Men det tar bort noe av magien i fantasifiguren som gjør seg så godt på plate.

THOMAS TALSETH

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk