Hovedinnhold

Anmeldelse: Godt over middels gjennomsnittsmann

GODKJENT: Mark Knopfler er en av rockens mest normale menn, skriver VGs anmelder som likevel mener stjernens nye dobbeltalbum holder mål. Her er han avbildet under Norwegian Wood-festivalen i Oslo for to år siden. Foto: Espen Sjølingstad Hoen, VG
GODKJENT: Mark Knopfler er en av rockens mest normale menn, skriver VGs anmelder som likevel mener stjernens nye dobbeltalbum holder mål. Her er han avbildet under Norwegian Wood-festivalen i Oslo for to år siden. Foto: Espen Sjølingstad Hoen, VG
Mark Knopfler (63) slår et dobbeltslag for den gode gubberocken.

Denne saken handler om:

Mark Knopfler: «Privateering»
(Mercury/Universal)

Jøss. Et dobbeltalbum, altså? Innebærer det at Mark Knopfler har gjenfunnet de episke ambisjonene han hadde da han var
yngre, og prøvde (og langt på vei lyktes i) å høres ut som en britisk sammensmeltning av Bruce Springsteen og Bob Dylan, på
Dire Straits-album som «Making Movies» (1980) og «Love Over Gold» (1982)?

Øh - nei. «Privateering» er, dobbeltalbum eller ikke, Knopfler
slik vi har lært å kjenne ham gjennom en lang rekke soloplater.
Denne britenes Jonas Fjeld har for lengst trukket seg ut av
«the tunnel of love» og inn bak husets fire vegger, der han har
tatt på seg et par veldig behagelige tøfler.

Det er ikke mye country på «Privateering», men desto flere
bluesnumre og pene keltiske folkeviser. Tonen er ruslende, konverserende, myk.

Det må sies at nesten samtlige sanger høres ut som lette omskrivninger av gammelt standardmateriale, spesielt fra den
britiske folkemusikkarven. Det sørger for at det er skikkelige melodier her - 20 stykk - selv om de ikke føles nye eller særlig originale. I ett av de fineste sporene, «Miss You Blues», prøver ikke en gang å skjule «lånet»: Den er den tradisjonelle «Deep Blue Sea» med ny tekst.

I tekstene ønsker Knopfler å gi den lille mannen (det er nesten alltid en mann) verdighet. Han skriver om sauebonder («Yon Two Crows») og lastebilsjåfører («Corned Beef City»), utvandrere og drømmere. Ikke alle klarer å synge hyggelig om «vanlige folk» uten å henfalle til rosenrød arbeiderromantikk eller skillingsvisesentimentalitet. Men Knopfler gjør, og benytter
seg sjelden av satire nå om dagen.

Stemmen er ikke all verden (han fraserer i karakter, à la en
oppblåst tosk i en Randy Newman-sang, i «Hot Or What»). Stort sett har han utstrålingen til en forståelsesfull bareier som har hørt det meste. Gitarspillet er selvsagt eminent. Men det er der for å tjene sangene. Aldri omvendt.

Den modne Knopfler er en av rockens mest normale menn. Han er ikke, slik mange av forbildene hans er, en fascinerende eller en gang særlig interessant person, og ønsker ikke lenger å
sette lytteren i brann. Det er uansett et album med mange små høydepunkter, dette.

BESTE LÅT: «Radio City Serenade»

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk