Hovedinnhold

Konsertanmeldelse: The Cure

Langdrygt, men goth

<p>SMITH-SOMT: Snart 40 år på veien og på plate; The Cure holder seg godt, ikke minst Robert Smiths (til venstre) stemme, mener VGs anmelder. Til høyre bandets bassist, Simon Gallup.</p>

SMITH-SOMT: Snart 40 år på veien og på plate; The Cure holder seg godt, ikke minst Robert Smiths (til venstre) stemme, mener VGs anmelder. Til høyre bandets bassist, Simon Gallup.

Foto: Hallgeir Vågenes, VG
  • Send en melding til
Ingen kan som Robert Smith jamre så høylytt samtidig som han spiser sukkerspinn.

Denne saken handler om:

Konsert: The Cure

Hvor: Oslo Spektrum

Publikum: 9500 (utsolgt)

I dette spennet befinner The Cure seg; mellom det dystermonotone goth-aspektet og de honningdropsene av noen melodilinjer som popikonet Smith drysser over nattsvartheten.

Oslo Spektrum tirsdag kveld hadde flust av begge deler. Mye sukker. Og noen sure svarte padder. Hadde The Cure evnet å redigere ned en to timer og tre kvarter lang konsert til 120 minutter, ville fansen gått ut av arenaen med svarte stjerner i øynene, ikke bare det ekstra laget med mascara.

Skjønt, det gjorde de vel uansett.

Les også: Så bra var The Cure på Roskilde for fire år siden

The Cure er nok et band som hviler på sin storhetstid fra 1980-/1990-tallet, men heldigvis ett av dem som fremdeles fremstår friskt.

Og det var virkelig ingen grunn til å bli grinete i Spektrum tirsdag kveld – ikke bare på grunn av den springsteenske staminaen som bandet utviste – men også fordi alle fikk hva de ville ha. Og de som ikke visste hva de ville ha; vel, de fikk mye mer.

«Open» er en utmerket. eh ... åpning. Den setter standarden for hva vi har hørt fra Smith & Co i lang tid allerede i deres 40. ende år; seige, men markante basslinjer som forsterkes av en ringlende gitar, tunge slag fra skarptrommen og aller mest den klagende vokalen fra sjefen selv, Robert Smith.

Karakterisert som genial når platene er gode – sutrete når de ikke holder nivået. Stemplet av mange som en homofil outsider i en tid da David Bowie for lengst hadde brøytet vei for androgyne virkemidler. En kunstner som ga angstridd og identitetsløs ungdom også en sjanse til å male litt svartfarge rundt øyne og lepper, der den mer grunne og glade fanskaren valgte å kline til ansiktet med Kiss-masker.

<p>I GODT HOLD: Robert Smith - legendarisk frontfigur for The Cure - ga alt i to timer og tre kvarter i Oslo Spektrum tirsdag kveld.</p>

I GODT HOLD: Robert Smith - legendarisk frontfigur for The Cure - ga alt i to timer og tre kvarter i Oslo Spektrum tirsdag kveld.

Foto: Hallgeir Vågenes, VG

I Oslo Spektrum tirsdag avslørte 57-åringen at han nok er den eneste grunnen til at The Cure fremdeles eksisterer. Litt gråere i kråkereiret som nå ligner krøller og med større korporlig fylde enn i sin storhetstid, men med sin kontrollerte hulkestemme mer enn intakt. Selv om lyden i Spektrum som vanlig var i overkant buldrende.

Og heldigvis er David Bowies mangeårige våpendrager på gitar, Reeves Gabrels, en omvendt gitarhelt som legger til godsaker uten å måtte annonsere det med store plekterfakter.

Men resten av bandet virker nesten mekanisk og automatisert gjennom alle disse årene. De episk anlagte låtene til dette bandet er tross alt bygd over samme tromme-/bass-basis og blir raskt ekstrafyll de gangene da Robert Smith ikke har funnet den riktige melodien.

Husker du?: Overrasket med hemmelig konsert

Men du verden; det har han gjort noen ganger. Vi får en magisk «Boys Don't Cry» når Smith hekter på seg den akustiske gitaren, og både «Lovesong», «Lullaby» og «In Between Days» er det bare én mann som kan lage i det nevnte spenningspunktet mellom søtt og sorgfullt.

«Friday I'm In Love» blir dessverre mer pliktoppfyllende servert.

Robert Smith og resten av bandet – igjen noe over-manisk, og litt uforståelig – åpner det tredje (!) settet med ekstranummer med en halsbrekkende versjon av lengselsfulle  «Want», - en låt som i forenklet, men forstørret versjon tok U2 til enda større arenaer.

Selve avslutningen, «Why Can't I Be You» – en låt som Robert Smith nesten bør co-kreditere Katrina & The Waves («Walking On Sunshine») - sender oss likevel muntert nynnende ut av Oslo Spektrum.

Ikke dårlig for selveste goth-ministeren. Men jeg er slett ikke sikker på om jeg fremdeles er forelsket når fredagen kommer ...

STEIN ØSTBØ


Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk