Hovedinnhold

Konsertanmeldelse Bob Dylan: Passe nobelt

<p>PÅ SCENEN: Bob Dylan spilte i Oslo Spektrum. </p>

PÅ SCENEN: Bob Dylan spilte i Oslo Spektrum. 

Foto: Privat
Etter 2015s luksusopplevelser i Konserthuset, bar det tilbake til betongbunkersen med’n Bob.

Denne saken handler om:

Bob Dylan

Oslo Spektrum

Publikum: 8000 (fullt)

Aktuelt album: «Triplicate»

Jeg sitter for langt unna til å se om Bob Dylan (75) har med seg Oscar-statuetten han er så glad i. Han pleier pussig nok å ta med seg den, eller en kopi, på scenen.

Noe Nobeldiplom, eller hva det nå er vinnere i litteraturprisen får (i tillegg til pengene), ser jeg i hvert fall ikke. Han nevner ikke Nobel, eller svensker i det hele tatt, med ett ord (hva trodde du?). Han sier faktisk ingen ting i løpet av hele kvelden (hva trodde du?).

Årets Dylan-konsert i Spektrum solgte etter sigende ut usedvanlig raskt. Noen effekt skal vel en Nobelpris ha – selv for de som ikke vil vite av den. Kanskje har gjetordene om de tre konsertene hans i Oslo Konserthus i 2015 også hatt en viss innvirkning. De var luksusopplevelser, til luksuspriser, som faktisk var verdt pengene.

Bakgrunn: Bob Dylan vant Nobelprisen i litteratur

Bob Dylan-konserter er effektive seanser nå om dagen. Han går på scenen klokken 19.30 eksakt, og spiller i to timer. Settlistene hans er blitt mer statiske, kun en liten håndfull sanger byttes inn og ut, og arrangementene er blitt mer satte.

Sånn generelt er det ingen tvil om at han synger bedre og mer samvittighetsfullt enn han gjorde i lange strekk på 1990- og 2000-tallet. Når han bommer nå, er det på grunn av instrumentets begrensninger og feilvurderinger av disse. Ikke sadistisk selvsabotasje.

Sånn generelt er det heller ingen tvil om at noe ved musikkstilene artisten i hovedsak dyrker, koker litt bort i kålen i Oslo Spektrum.

Les også: Vant Nobelprisen - droppet utdelingen

Stu Kimball spiller som vanlig en intro på akustisk gitar, denne gang med utpreget westernvalør, og vi tar det – ahem – croonologisk.

1. «Things Have Changed»: Rullende, urovekkende arrangement, torden på tomtom-trommene. Dylan synger ikke fantastisk. Men han synger bra.

2. «To Ramona»: Lett og valseaktig, om man ser bort fra Dylans noe formålsløst harde spill på pianoet.

Les også: I 20 år har norske Reidar kjempet for litteraturpris til Bob Dylan

3. «Highway 61 Revisited»: Roadhouseboogie av den typen disse musikerne egentlig er alt for dyktige til å holde på med.

4. «Beyond Here Lies Nothin’»: Sekundavare fra senproduksjonen – jeg vet om 30-40 sanger skrevet etter 2000 jeg heller vil høre enn denne. Men tror du han hører på meg? Publikum er avmålt entusiastisk. «Voksne», kan man vel si.

5. «Why Try To Change Me Now»: Dylan forlater pianoet til fordel for mikrofonen, for aftenens første crooner-øyeblikk. Han fokuserer bedre, og synger mer interessant, når han kan konsentrere seg om én ting. Han løfter mikrofonstativet og holder det som en dansepartner, bare skrått over livet.

6. «Early Roman Kings»: En slik blues som Dylan og bandet kan få til å smelle og smerte i studioet, men som ofte blir deigete på scenen i store haller. Det siste skjer her, og den slappe skarptrommelyden hjelper lite. Dylan selv har tenning, dog. Det ser man på måten venstrebeinet knekker til der han sitter på pianostolen. Gitarspillet er eminent.

7. «Melancholy Mood»: Visper og ståbass. Fint, men den etterlater ikke det helt store inntrykket.

8. «Duquesne Whistle»: Mer kneippbrød av ferskt kaliber. Hvorfor denne? Ikke nok med at den ikke svinger, den sitter ikke en gang. Slark.

9. «Love Sick»: Dylan har sunget noen intense, nesten terroriserende, utgaver av denne i senere år. Vokalen hans i kveld er varmere, ikke så aggressiv.

10. «Tangled Up In Blue»: Første halvdel av denne, med Dylan bak mikrofonen på midten av scenen, har kveldens så langt mest spenstige fraseringer. Det glipper litt etter at han plasserer seg bak pianobenken igjen under instrumentalpartiet. Men han har funnet et arrangement til den som funker.

11. «Pay In Blood»: For blaut og tilgivende i forhold til den brutale studioversjonen.

12. «Spirit On The Water»: Doven blues og smul jazz som liksom forsvinner inn i seg selv og blir borte.

13. «Scarlet Town»: Et av kveldens semi-umistelige øyeblikk. Tipper de på gulvet nede foran scenen får med seg noe vi her oppe i setene bare aner konturene av.

14. «All Or Nothing At All»: Han anstrenger seg bak mikrofonen. Likevel en noe temperaturløs versjon.

15. «Desolation Row»: Arrangementet er for lystig. Det mangler dramatikk. Hva verre er: Det høres ut som om vokalisten har mistet kontakten med ordene han selv har skrevet. Han lirer dem av seg, og virker mer opptatt av å spille «artige» figurer på pianoet. Det er ikke dårlig. Men han forstyrrer liksom låten. Trodde han hadde sluttet med det?

16. «Soon After Midnight»: Fra Dylans egen «standardproduksjon». Likt «Spirit On The Water» renner den på et vis ut i sanden.

17. «That Old Black Magic»: Raskt rullende utgave. Artig å høre ham synge akkurat disse tekstlinje («in a spin / I’m lovin’ the spin I’m in!»). Men han får ikke helt fanget den.

18. «Long And Wasted Years»: Nok et semi-umistelig øyeblikk, i en melodisk annerledes sang som er blitt et av artistens sikreste kort på scenen i senere år. Nå angriper han ordene igjen, uten at det blir bjeffing av det.

19. «Autumn Leaves»: Som de sier i utlandet – en stunner. Dylan griper mikrofonstativet med et overmåte dramatisk rykk, og synger livskiten ut av denne usedvanlig vakre melodien og dens dype, vise tekst. Fabelaktig godt.

20. «Blowin’ In The Wind»: Ikke en sang noen trenger å høre én gang til, kanskje. Donnie Herron spiller puslete og utprøvende på fiolin, i det som blir en pludrende versjon. Ganske fin likevel.

21. «Ballad Of A Thin Man»: Mangler den hovmodige og truende stemningen fra hine hårde. Igjen kan man spørre seg hva teksten betyr for sangeren selv i 2017? Mindre enn «Autumn Leaves», er mitt tips.

Frustrerende konsert, som så ofte, preget av store sprang mellom det trette og det sublime. Har sett ham bedre, og definitivt hørt ham synge dårligere.

Slik er det. Deal with it.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk