Hovedinnhold

Plateanmeldelse: a-ha - «Cast In Steel»

<p>BARE NESTEN, IGJEN: Noen fantastiske låter, men mangel på variasjon preger a-has tredje comeback, «Cast In Steel. Dét mener iallfall VGs anmelder. Her er (fra venstre) Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen avbildet under presentasjonen av den nye platen i Berlin tidligere i år.</p>

BARE NESTEN, IGJEN: Noen fantastiske låter, men mangel på variasjon preger a-has tredje comeback, «Cast In Steel. Dét mener iallfall VGs anmelder. Her er (fra venstre) Paul Waaktaar-Savoy, Morten Harket og Magne Furuholmen avbildet under presentasjonen av den nye platen i Berlin tidligere i år.

Foto: Andrea Gjestvang, VG
  • Send en melding til
Praktfull, men temposvak.

Denne saken handler om:

ALBUM: POP

a-ha

«Cast In Steel»

(Universal Music)

La det være sagt med én gang; det er overhodet ingen grunn til å avskrive a-ha, selv ved sitt andre seriøse comeback. Hvem andre - både nasjonalt og internasjonalt - kan vise til en like kvalitativt stødig katalog gjennom tredve år?

Det er intet mindre enn en prestasjon. I disse tre tiårene som har gått siden 1985 har a-ha aldri vært direkte middelmådige – de var kanskje på sitt musikalsk beste da alle påsto de var middelmådige, nemlig den første svanesangen «Memorial Beach» i 1993, dette vonde, mørke mesterverket som er så ekstremt undervurdert, men hvis kunstneriske kvaliteter helt kom i skyggen for a-ha-trioens interne krangling.

Les på VG+: Eksklusivt intervju med a-ha: Kunne blitt duo

2000-tallet har gitt oss noen fantastiske a-ha-låter, men ikke et fantastisk album. Her skjer det igjen, for som helhet lider platen under en nesten provoserende mangel på temposkifter.

Låtene kan være så vakre de bare vil - og det er mange av dem her - men som et album å regne er denne radiovennlige, akk så trygge midtempo-luntingen en kime til irritasjon. Jeg skal ikke si det høyt, men det smaker av multinasjonal plateselskaps-overstyring.

Likevel; «Cast In Steel», tredje fase av a-has comeback-karriere, er jevnere enn noe av det andre de har gjort i dette årtusenet.

«Cast In Steel» er samtidig en retur til mye av synth-pop’en fra a-has åttitall – i så måte en naturlig fortsettelse fra foregående album, «Foot Of The Mountain» - og jeg tviler på at det er tilfeldig at a-ha denne gangen tar tilbake sin klassiske logo på coveret for første gang siden nettopp «Memorial Beach» fra 1993.

De vil på alle måter ha en naturlig sirkelavslutning på karrierehjulet, iallfall er dette et argument om de skulle finne på å gi seg enda en gang.

 Siden den spede starten midt på 1980-tallet har Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy selvfølgelig blitt voksne og åpnet lydbildet på en grasiøs og majestetisk måte som savner sidestykke i norsk pop-musikk. Eller internasjonal, for den saks skyld. Det er en høytflyvende aura av selvtillit som hviler over merkevaren a-ha som gjør dem øyeblikkelig gjenkjennelige, selv tredve år ut i karrieren.

Tittelsporet «Cast In Steel» innleder platen, den som tyske Universal selv valgte som single. Stor, mild vellyd med klassiske blåtoner fra strykerne – og svært lik singlen her hjemme, «Under The Make-Up» (begge fra Paul Waaktaar-Savoy). Nesten for pen og pyntelig i starten, vi venter liksom på frasparket som tidvis har vært altfor fraværende mens a-ha har har vært under kontrakt med tyske Universal, men refrenget her er en estetisk nytelse.

«Under The Make-Up» kan best beskrives som tvillingen til «Summer Moved On» og fetteren til «Lifelines» og «Forever Not Yours», med samme klebende meloditema. Episk melankoli slik bare a-ha kan skape. Det høydramatiske strykerarrangementet fra jagajazzisten Lars Horntveth gir en dramatisk James Bond-egg til låten som tidligere har fått terningkast fire her i VG. Men så var det dette med å vokse over tid da. Denne gjør det definitivt.

«The Wake» bryter heldigvis opp den melankolske åpningsoverdosen med et sårt savnet gitarriff. Luftig rullende bass, Harket i storform og et kjært gjenhør med 1980-tallssynther i bakgrunnen.

«Forest Fire» får opp tempoet. Heldigvis. Synth-åpningen vil frembringe tårer i øynene hos gamlefansen. Nesten irriterende lett til å begynne med, men med et kontant refreng som klart tenderer mot hitpotensiale. Vokser denne også, gitt. Mye.

Sløye «Objects In The Mirror» serverer også overdådige synth-lyder, og det ligger en deilig, drømmende eleganse over arrangementet. Morten Harket har definitivt ikke mistet noe av stemmevaløren.

Paul Waaktaar-Savoy har kanskje skrevet de beste og mest klassiske a-ha-låtene, men han har sannelig tatt noen venstresvinger ut i absurditeten til tider også. «Door Ajar» er dog av hans bedre pussigheter; et nesten barnlig «du du du»-refreng og beatles’k koring over et synth-komp fra Depeche Modes stormaktsdager. Snurrig, men fascinerende.

<p>SLUTTEN: Den 4. desember i 2010 sto a-ha på en scene for aller siste gang, sa de den gangen. Nå er Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy tilbake med ny plate og stor turné i Sør-Amerika og Europa det nærmeste året, deriblant Rock In Rio i september.<br/></p>

SLUTTEN: Den 4. desember i 2010 sto a-ha på en scene for aller siste gang, sa de den gangen. Nå er Magne Furuholmen, Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy tilbake med ny plate og stor turné i Sør-Amerika og Europa det nærmeste året, deriblant Rock In Rio i september.

Foto: Knut Erik Knudsen, VG

Morten Harket er hovedmannen bak «Living At The End Of The World», og nå begynner midtempo-strekkene å bli vel lange. Likevel har refrenget et perfekt, pompøst gripetak uten å bli klamt. Dette er drama av den svulstigste sorten, men det funker, mye takket være Harkets eteriske vokal.

Men det er Magne Furuholmen som er mannen bak min personlige favoritt denne gangen, nemlig «Mythomania». Dette er Depeche Mode, ferdig snakka. Medprodusent Erik Ljunggren har satt sitt tydelige preg på denne platen med sin bakgrunn fra Seigmen og Zeromancer, her blir det veldig tydelig. Dunkelt synth-tungt, et mektig mellomspill og en Harket som hugger mer enn han skjønnsynger. Mer av det! a-has mest suggererende låt på 2000-tallet, denne må spilles høyt!

«She’s Humming A Tune» åpner i bedagelig blå drakt, men endrer raskt karakter til en hurtigere låt med et refreng så glødende svært at du umiddelbart hører at dette må være en Waaktaar-Savoy-låt. Hvilket det selvfølgelig er.

a-has plater på 2000-tallet har ofte falt kvalitativt mot slutten, og jeg er redd for at «Cast In Steel» ikke er noe unntak. «Shadow Endeavours» er nok en seig synth-ballade med Harket i høyeste toneleie og et noe stampende refreng, men den skifter helt retning mot slutten. Først da får den koloritt og blir virkelig interessant, men da fader den dessverre ut.

De to avslutningslåtene, «Giving Up The Ghost» og «Goodbye Thompson» blir også parenteser til resten av platen. I gamle dager ville man kalt dem albumfyllere som fanges i sin egen anonymitet; tilforlatelige og vennligsinnede midtempo-låter, men de fremstår nærmest overarrangert og etterlater ingen merker.

Kort oppsummert er «Cast In Steel» et flott, om enn forutsigbart album som ikke går nye veier fra der a-ha slapp sist. For oss - og a-ha - ligger det en trygghet i det forutsigbare; da vi vet vi hvor vi har hverandre hen.

Og det er alltid godt å høre fra a-ha igjen.

På en annen side var forrige plate, «Foot Of The Mountain», og den påfølgende avslutningsturneen et farvel til noe og en eventuell start på noe helt nytt.

I så henseende har tiden stått rimelig stille de siste fem årene.

STEIN ØSTBØ

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Musikk

Se neste 5 fra Musikk