Hovedinnhold

Anmeldelse:«De dødes tjern», Centralteateret, Oslo:

MUNTER UHYGGE

DRAGNING: Liljan (Ester Marie Gundersen) føler livsfarlig dragning mot det mystiske tjernet på Centralteateret. Foto: L-P Lorentz
DRAGNING: Liljan (Ester Marie Gundersen) føler livsfarlig dragning mot det mystiske tjernet på Centralteateret. Foto: L-P Lorentz
Centralteateret i Oslo griper fatt i et stykke definitiv norsk klassikerkrim. Det går forholdsvis bra.

De dødes tjern

Centralteateret, Oslo: "DE DØDES TJERN" av Bernhard Borge. Regi: Catrine Telle/Pernille SkaansaR. Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen, Lysdesign: Rolf Christian Egseth, lyd: Steffen Hofseth, dramaturg: Erik Schøyen. MED: Emil Johnsen, henriette Faye-Schøll, Ola G. Furuseth, Bartek Kaminski, Thomas Myhren Pettersen, Ester Marie Grensersen, Robin A. Eriksen, Geir Morstad.

«De dødes tjern» er Bernhard Borges (Andre Bjerke) roman fra 1942, minnerikt filmet av Kåre Bergstrøm i 1958. Og nå, altså, for første gang på en teaterscene med premiere i kveld, torsdag.

Forestillingen er teaterteknisk nokså komplisert, i alle fall når handlingen beveger seg ut i de uhyggelige Østerdals-skogene. Det er skog, det er vann, det tåke, skyggespill og speilinger.

Venner
Utgangspunktet er enklere: En lettlevende vennegjeng er samlet i forfatteren Bernhard Borges hjem, der den ustanselige skålingen utløser en trang til å finne et mysterium - som viser seg å ligge noen mil nordover:

Nyforlovede Liljans tvillingbror skal befinne seg på en hytte, hvis brutale eier for 100 år siden begikk gruefulle drap - før han tok sitt eget liv. Lokale tradisjoner vil ha det til at drapsmannen «går igjen». Og at ved «hytten» befinner det seg et bunnløst tjern, hvis dødelige dragning har lokket mange til deres endelikt.

Analyse
Andre Bjerkes tilnærming til mysteriet, er psykoanalysens: Driftslivets makt over menneskesinnet. Spøkelser og gjenferd og livsfarlig naturmystikk bør derfor kunne forklares ut fra sinnets irrganger og deres uttrykk i menneskelige handlinger.

Så en forklaring finnes; dét er ikke saken. Saken er simpelthen hvordan man finner frem til forklaringen.

Starten er fin: De åtte på scenen rystes sammen og tegnes klart ved hjelp av dem fint og nyansert velfungerende forteller og gruppemedlem, forfatteren Bernhard Borge (Emil Johnsen).

Komplisert
Nattestid kjører de nordover (det må ha vært en svær bil!), og da blir saker & ting mer kompliserte. Stykkets humor glir best, uhyggen og sjokkeffektene går tårlig bra. Men stykkets nødvendig alvor blir for lett litt for lite seriøst.

Tonen av munter nifshet er grei nok. Men stykket hadde trivdes enda bedre med større kontraster mellom det intenst mørke og det befriende lyse; ironi blir en nødutgang i et stykke som fortjener å bli tatt mer på alvor.

Samkjørt
Jeg tror dette primært skyldes at ensemblet ikke er samkjørt nok seg i mellom og i blant skogens mange kratt og snublerøtter.

Stykket har helt klart potensiale til å bli betydelig bedre, det er underholdende og det er en prisverdig satsing. Med et nødskrik - og under sterk tvil - havner det derfor på en firer på terningen.

JON SELÅS

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer