Hovedinnhold

Teateranmeldelse: Liv og lidenskap

RUFSETE KARER: Anders Baasmo Christiansen og Øystein Røger krangler, drikker, synger og danser i «Onkel Vanja». Foto: ERIK AAVATSMARK
RUFSETE KARER: Anders Baasmo Christiansen og Øystein Røger krangler, drikker, synger og danser i «Onkel Vanja». Foto: ERIK AAVATSMARK
Med et stjernelag på scenen, har Liv Ullmann laget en forestilling full av liv, lidenskap og melankoli.

Denne saken handler om:

NATIONALTHEATRET: «Onkel Vanja»
Av Anton Tsjekhov
Bearbeidet av Liv Ullmann, basert på David Mamets versjon

Regi: Liv Ullmann
Scenografi: Milja Salovaara

Med: Sverre Anker Ousdal, Anders Baasmo Christiansen, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Frøydis Armand, Øystein Røger, Anders Mordal, Kari Simonsen.

Ullmanns regihåndtering av menneskelige relasjoner er som kjent svært så stødig.

Med «Onkel Vanja» får hun Tsjekhovs persongalleri fra slutten av 1800-tallet til å angå oss med alle sine svakheter, følelser, og sine beske observasjoner. Her er intet tilgjort jåleri eller eim av forgangen tid. Vanja & Co er levende og livfulle individer, formidlet med en troverdighet som vekker sterk sympati.

Tsjekhov behandler de store temaene; livet, døden og kjærligheten. Vi befinner oss på landet, på et gods der livet er forholdsvis stillestående og arbeidskrevende. Vanja og niesen Sonja har arbeidet jevnt og trutt for å understøtte Sonjas far, en professor, i hans arbeid. Da professoren og hans langt yngre og vakre kone Jelena gjester godset bryter det følelsesmessige kaos løs hos de andre.

LES OG SE BILDER:  Kjendisspekket premiere 

Det er som om et sannhetsserum har funnet veien til deres blodårer, og uten blygsel utleverer de tanker, lyster, brustne drømmer, undertrykt sinne. Også det vondeste brettes ut; begjær og lidenskap som ikke gjengjeldes, og det å ikke bli sett, ikke bli elsket, eller å være i stand til å elske.

REGI: Liv Ullmann. Foto: Janne Møller Hansen
REGI: Liv Ullmann. Foto: Janne Møller Hansen

I denne eimen av tungsinn og melankoli er det flust av besk humor som Ullmann har sørget for er utmerket ivaretatt. Baasmo Christiansen er en rufsete frodig og jordnær Vanja som byr på solide doser av munter selvinnsikt og Øystein Røger er skarpt til stede som legen Astrov. Sverre Anker Ousdal legger stor patos i sin herlige karikatur av en selvforherligende professor.

Von der Lippe viser en Jelena med moden og lett slentrende overbærenhet. Hun er den vakre, men vil helst bli sett som menneske. Den unge Sonja, renskåret spilt av Fyrileiv, vil helst bli sett som kvinne. I likhet med de fleste i Tsjekhovs univers, så aksepterer de sin skjebne.

Kanskje de gjør det fordi det er slik livet er; fullt av hendelser og tilfeldigheter som kan være ganske så brutale. Som Vanja sier: Når man ikke har et eget liv må man skape en illusjon.

Teater er illusjon. Men det kan også oppleves som virkelighet som morer og berører, slik «Onkel Vanja» på Nationaltheatret gjør.

BORGHILD MAALAND

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys