Hovedinnhold

Derfor var Wenche den definitive diva

Vår største - og eneste diva - har forlatt oss. Norge er blitt et mye fattigere sted. Vi vil aldri igjen oppleve en «ny» Wenche Foss, skriver VGs film- og divaekspert Jon Selås.

Denne saken handler om:

For å være diva er en livsoppgave, kun knyttet til de ytterst sjeldne begavelser; de skal simpelthen være «guddommelige» eller ha guddommelige talenter, dersom vi skal holde oss til den italienske grunnbetydningen av begrepet.

Opprinnelig var uttrykket «diva» forbeholdt de aller største operasangerinnene.

Etter hvert er det blitt utvidet litt, hvor de aller ypperste kvinnelig aktører på scene og film, kan ha et visst håp om å vokse inn blant disse - de aller, aller største - dersom de fyller en rekke andre betingelser.

Nobel

Å være diva betyr altså å tilhøre en ytterst sjelden og nobel krets. Det tar et helt liv, en enorm begavelse, den totale hengivelse og et nesten unaturlig allsidig talent for å komme dit divaen Wenche Foss var.

Når jeg påstår vi aldri får oppleve maken, henger det blant annet sammen med samfunns- og medieutviklingen. Å være diva er nemlig egentlig det stikk motsatte av å være kjendis, slik vi i dag kjenner begrepet. Kjendisstatus fordrer, som bekjent, ikke stort annet enn en rask realitystriptease
på TV, før de raskt forgjengelige 15 minutter berømmelse inntrer i en medievirkelighet som i ikke uvesentlig grad vegeterer på en endeløs rekke av denne type oppsiktsvekkende uvesentlig, sosialt sukkerspinn.

Omvendt

Når det er sagt: En diva er selvfølgelig også en kjendis. Men å snu om på dette, ville være som å sammenlikne Himmelbjerget med Mount Everest. Og likevel bomme med høydekilometre.

Det er intet lettvint ved en diva. Derfor må jeg bruke mange, mange ord og lange, lange setninger på temaet. Den som ikke gidder å lese, må bare la være: I likhet med eviglange artikler, tilhører divaen en forgangen tid og virkelighet.
Men det gjelder for divafenomenet som for den arrogante, plassforlangende skribent, at fra tid til annen må man forlange både tid og rom.

Derfor dette:

Jeg skal basere min diva-fordypning i tre historier, en av dem selvopplevd, de to andre fra førstehånds kilder - svært pålitelige kilder.

Videre kommer en hel rekke påstander, som vil bli imøtegått og korrigert på det kraftigste.

1) En diva må være vakker.

Det er ikke sant. Men divaen må ha en helt unik utstråling; kommer hun inn i et rom, på en scene eller betrør et fortau, må alle øyeblikkelig sanse hvem som er til stede. Man må altså besitte kvaliteter, som er åpenbart synlige eller oppfattbare for alle andre.

2) En diva må være egoist.

Det er i alle fall ikke helt sant. En diva må dog være i stand til å prioritere seg selv i en slik grad at det i perioder kan virke en smule hensynsløst. Like viktig er det imidlertid at divaen samtidig er raus og engasjert på vegne av andre mennesker og gode saker. Den virkelige diva kan godt bli rasende. Men aldri nedrig; en diva henfaller aldri til vulgariteter, i alle fall slett ikke offentlig.

3) Timing er alt for en diva.

Det er helt sant; en divas aller, alle fremste, ytre kjennetegn er den uhyre sjeldne begavelsen å alltid gjøre entré.

Og her kommer min første - den selvopplevde - historien:

Det var 13. april 1989. Dette årets store sosietetsbegivenhet var at selveste «The Rat Pack» opptrådde for 9000 tilbedende tilskuere i Ekeberghallen.

Det vil si: Hele packet var ikke til stede. Frank Sinatra og Sammy Davies jr. benådet Oslo med sitt nærvær. Men Dean Martins lever var på dette tidspunkt - og det var sent! - blitt så ubrukelig at Liza Minnelli måtte kalles inn som brukbar reserve. (Dette var altså årevis før Miss Minnelli var mest kjent for å denge sine ektemenn.)

Alle - jeg skriver ikke «alle» - fra Oslo og landets sosietet forøvrig, var tilstede. Inkludert landets daværende kronprinspar, tolv medlemmer av Regjeringen, ordfører Albert Nordengen og ambassadørene fra USA, Israel og Italia. DKHh Harald og Sonja innfant seg 19.28 presis, og hele salen reiste seg og klappet for den kongelige entourage.

Så satte alle seg; konserten kunne begynne - forventningen var enorm!

Men det ble en liten ett minutts pause. Og i den pausen, i et magisk tyst øyeblikks forventningens vakuum, kom selveste Wenche Foss skridende inn samme døren som de kongelige hadde kommet minuttet før.

Formelt var det uhørt; tenk å komme etter de kongelige! Som eksponering var det genialt: Hele salen reiste seg på nytt og ga dundrende applaus til den regjerende, overdådig hvitkledde, diva. Som strålende tok imot, mens hun halvt unnskyldende, halvt tilsynelatende beskjemmet, slo royalt ut med hendene.

Så kunne showet begynne. Men showet hadde alt vært.

4) En diva må være den aller beste.

Det må nesten alltid være sant. Er man sanger, er man anerkjent blant de aller dyktigste - om ikke den dyktigste. Er man skuespiller, like så.

Her kan det altså ikke jukses. Rollene skal innstuderes, bakgrunnen kjennes, virkemidlene beherskes - til fullkommenhet.

Vi snakker med andre ord om den ultimate profesjonalitet.

I dagene som kommer vil vi få mange vitnesbyrd om dette, fra mer kompetent hold enn meg. Jeg vil bare fortelle en liten historie om en divas kompromissløse profesjonalitet i en helt ubetydelig situasjon. Kanskje derfor sier den noe:

For noen år tilbake hadde Kjell Aukrust og den daværende VG-journalist Kjell Syversen en helt usedvanlig populær radioserie på NRK, der «Edmund Bakken» (Aukrust) og «Programlederen» (Syversen) drev opplevelsesjournalistikk via en India 1936 motorsykkel m/sidevogn.

Det gikk alltid galt med dem; de kom sjelden ut av Oslo.

Men én gang, grunnet ulykksalig feilnavigering i Sinsenkrysset, havnet de to om bord i danskebåten. (Forsåvidt ingen logisk utvikling. Men lite i denne serien var logisk.)

Som det skjer på danskebåttur, traff de to herrene et par damer. En særlig kosete, finere svensk frue (prikkfritt fremført av Wenche Foss), fattet en særlig, kjødelig interesse for «Edmund Bakken».

Aukrust, som jo ikke var en trenet radioteaterskuespiller, fikk etter hvert problemer med sine elskovslyder. Han fikk det rett og slett ikke til - i motsetning til sin drevne motspillerske.

Hun, på sin side, forsto resolutt hva som måtte gjøres:

Hun beordret lydteknikeren til å sette på lydbåndet og forvinne ut på gangen. Inspisienten ble kommandert til tissepause.

Tilbake i studio sto «Edmund» og «fruen» alene mot hverandre på hver sin side av en fritthengende mikrofon. Og før «hr. Bakken» forsto noe som helst, fikk han et kontant kne rett opp i «kronjuvelene».

Bare ett eneste opptak var nødvendig.

Og for ordens skyld: Min kilde er profesjonalitetens lidende offer.

5) En diva må ha full kontroll over karriere og privatliv.

Dette gjelder uavkortet. Men det er ikke enkelt. Til gjengjeld kan det gi adskillig spillerom når kontrollen er et faktum.
Wenche Foss var alltid realist. Hun hadde tilsynelatende stålkontroll på seg selv.

Selv som ung pike med strålende og tilbedende hyllest etter sine første teaterscene-seiere, mente hun at hun ikke var pen nok til å spille i film. Filmstjerner skulle være vakre, mente hun, og anså ikke seg selv å være vakker nok.

Mange var uenige. Fremst blant dem, regikjempen Tancred Ibsen.

Etter filmdebuten som 23-åring i «Tørres Snørtevold» i 1940, så hun sikkert selv hvordan hun «slo gjennom» også på filmlerretet, og handlet deretter, ikke minst gjennom en perlerad sjarmerende, komiske og romantiske roller.

Men hun fortsatte ikke ungdoms- og glamourdyrkingen da den tiden var over. «Den glade enke» var hun bare når det krevdes! Ellers - etter at hun hadde passert noen-og-tretti - tok hun på seg haugevis av dramatiske og ofte dyptpløyende roller som både var uglamorøse, ondskapsfulle og tildels stygge. Slikt gjør bare en diva med kontroll!

6) En diva må være nøye.

Det går hårfine grenser for hva man kan tillate seg, og hva man ikke skal gjøre. Dette var grenser som aldri skal overskrides.

Det ytre er viktig! Det vil si: Ikke altoverskyggende viktig. Men når det ytre er viktig, skal eksteriøret være uplettet.

Det var aldri noe skandaløst med Wenche Foss. Hun tapte ikke masken eller rollen. Alle skuespillerinner vet at en helt riktig og effektfull plassert stola kan kreve både dobbeltsidig tape og sikkerhetsnåler i det skjulte. Men det er ikke noe publikum verken kan eller skal vite noe om.

Her kommer derfor tredje, og siste historie. Den stammer fra en gang gjennom det siste kvarte århundret. Og min førstehånd kilde er en dyktig håndtegner, hvis signatur ikke skal røpes.

Vedkommende tegnet Wenche; det var ikke første gang. Og heller ikke siste. Men akkurat denne gangen var et enkelt trekk - en enkelt strek - ikke aldeles som sist gang. Tegneren forsto, objektet forsto at tegneren forsto. Det ble ett, eneste forstående blikk dem i mellom; nok sagt, ingen andre involvert!

Altså: Kosmetiske korrigeringer skjedde nok. Men det tilhørte ting man ikke skulle snakke om, det var for privat, det var for uvesentlig - for alle andre.

Men dette er også en historie om balanse: For alvorlig kreft, på den andre side, er jo noe som rammer mange. Og kreft er vesentlig å snakke om, høyt og tydelig, så ikke andre mennesker som er rammet av samme sykdom, skal føle seg alene og overgitt og desperate.

7) En diva lar seg egentlig aldri fange.

Vi kunne fortsatt. Skrevet uendelig, nærmest. Men selv den tålmodige leser faller av til slutt. Og vi vil aldri komme til bunns i divaen og hennes verden uansett - fordi et snev av mystikk alltid vil - og må - finnes.

De er få, divaene. Kan hende deres tid er forbi. Vi vil uansett aldri få en «ny» Wenche Foss, til dét var hun altfor mye knyttet til sin egen tid, sitt eget talent og sin egen rolle, offentlig og privat.

Intet kan kopieres, alt må - eventuelt - skapes på nytt.

Hun var en sjelden ener; hun var diva.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys