Hovedinnhold

Trolls til fjells

«TROLLJEGEREN»

Bedre enn vi kunne frykte. Svakere enn vi kunne håpe.

VG følger

For at en «hemmeligholdshype» - en «anti-hype hype», liksom - skal fungere, bør produktet helst være briljant og / eller originalt.

«Trolljegeren» er ingen av delene. Men den er god nok til at den helt sikkert blir en hit på kino i Norge. Og den er eksotisk nok til å bli en aldri så liten kultslager på DVD i utlandet: Filmen er flink til å utnytte utlendingers høyst reelle fascinasjon for norsk natur og dertil hørende skrømt.
Filmen kaller seg en «mockumentary» (eller, for å parafrasere sjangerens første mesterverk, «This Is Spinal Tap» (1984): «En «sjokkumentar», om du vil»).

Det dette betyr i praksis en komisk utgave av «The Blair Witch Project» (1999), en genuint nyskapende film som «Trolljegeren» etteraper både i filmspråk og måten den er blitt lansert på.
Denne hjemmelagde og håndholdte estetikken bærer med seg en viss slitasje 11 år etter. Filmens første halvtime er da også ganske seig. Som å se på sine egne, uklipte hjemmevideoopptak - og omtrent like medrivende. Når det første (trehodede) trollet dukker opp etter er halvtimes tid, er det på tide at det skjer noe.

Unik jeger

Tre studenter fra medielinjen i Volda ramler over trolljegeren Hans. Han er Norges eneste i sitt slag, og mykner etter hvert opp i tilstrekkelig grad til å avsløre den store, statsundertrykte hemmeligheten:
Jo da, troll finnes, og de er ikke milde når de får ferten av kristen manns blod. Når myndighetene skylder på «bjørn», bør du heretter ta det med en klype salt.

Jespersen, lakonisk i Indiana Jones-hatt, er god som hardhausen som setter gaffatape på (andres) sår, er blandingsmisbruker (røyker både rullings og ferdigsydd), spiser patentsmørbrød på veikroa og bare er sånn passe fornøyd med arbeidsforholdene sine. Dette er en type sjangerfilm der skuespillerprestasjonene er alfa og omega, og det går jevnt over riktig så bra. Spesialeffektene er også overbevisende.

Regissør Øvredal har, godt hjulpet av Jespersen, bedre håndlag med komikken enn det «spennende». Oppbygningene mot de «skumle» sekvensene blir ganske kjedelige.

Skrekkfilmer sliter ofte med longører. «Trolljegeren» gjør også det, enda den ikke er en skrekkfilm. Kanskje burde filmen ha rendyrket det komiske enda litt mer?
Men humreverdig er filmen. Den nyter dessuten meget godt av et dagsaktuelt «gratispoeng» som har med høyspentmastdebatten å gjøre.

Moro. Men litt for urytmisk og ujevnt til at man blir helt overbevist.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer