Hovedinnhold

Filmanmeldelse: «Song to Song»: – Kraftløs rockefilm

<p>STJERNEGALLERI: Natalie Portman er en av mange superstjerner som dukker opp i «Song to Song»</p>

STJERNEGALLERI: Natalie Portman er en av mange superstjerner som dukker opp i «Song to Song»

Foto:
Terrence Malick byr nok en gang på en overdose av dådyrøyne, klisjésex og turbulent kjærlighet

Denne saken handler om:

Drama

«Song to Song»

USA. 9 år. Regi: Terrence Malick

Med: Ryan Gosling, Rooney Mara, Michael Fassbender, Natalie Portman, Cate Blanchett, Lykke Li

Regissør Terrence Malick må ha løst inn et par vennetjenester når han har fått artister som Iggy Pop, Patti Smith og Lykke Li til å figurere i hans nye film. Passende til rockestjernegalleriet foregår også handlingen i «Song to Song» i musikkmiljøet i Austin Texas, der dramaet kretser rundt en kynisk produsent, håpefulle musikere og desillusjonerte groupies.

Faye (Rooney Mara) er en sjarmerende, men innesluttet rockegitarist. Karrieren hennes avgjøres i stor grad av humøret til hennes elsker Cook (Michael Fassbender), som er produsent og bransjetopp i musikkindustrien. Når Faye møter BV (Ryan Gosling), en singer-songwriter med en lovende karriere foran seg, oppstår et trekantdrama av sex, løgner og destruktivitet.

Ingen portretterer forelskelse som Terrence Malick. I «Song to Song», som i omtrent alle hans filmer, settes alle kluter inn på å gjøre romansen mellom de elskende så tiltalende som overhodet mulig. Det er megetsigende blikk, intime berøringer, utslått hår som blåser i vinden og idylliske naturomgivelser. Bildene akkompagneres av en myk voiceover hvor Faye sier ting som «Jeg tror kanskje jeg har misforstått lykke», eller «Jeg har alltid vært redd for å være meg selv». Det høres corny ut – det er corny også – men den rendyrkede, tanketomme kjærligheten har også sin egen logikk, nettopp fordi den bare er.

I «Song to Song» er personenes egenskaper holdt til et minimum – sannsynligvis fordi Malick vil vise fram ideen om kjærlighet, og ideen om en blasert musikkbransje. Men to timer i en slik idéverden blir i overkant tomt. De to-tre scenene hvor Faye faktisk skal spille gitar – det eneste som gir henne et snev av karakter, er latterlig lite overbevisende. Heller ikke Cooks giftige karakter blir et skarpt nok portrett av den kyniske «bransjemannen» – selv ikke når han har sex med tenåringer eller tvinger sin kone til å ta fleinsopp – vi har liksom sett det før.

Hvis man ikke blir mett av tårevåte ansikter, ømme nærbilder og hviskende stemmer underveis, kan man kanskje dekode de overfladiske kjærlighetshistoriene i «Song to Song», og oppdage at de er metaforer for noe dypt menneskelig. Spørsmålet er bare om man orker.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film