Hovedinnhold

Filmanmeldelse «Moonlight»: Et mesterverk

<p>STRÅLENDE MOTTAKELSE: VGs anmelder er over seg av begeistring for «Moonlight»</p>

STRÅLENDE MOTTAKELSE: VGs anmelder er over seg av begeistring for «Moonlight»

Foto: Selmer Media
En av årets store oscarfavoritter er en slående vakker, så vel som smertefull skissering av det å frykte sin egen annerledeshet.

Denne saken handler om:

DRAMA

«Moonlight»

USA. 12 år. Regi: Barry Jenkins

Med: Mahershala Ali, Naomie Harris, Alex Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes, Janelle Monae og fler.

I løpet av høsten her hjemme gikk «Skam»-Isak fra å fornekte sin egen legning tilå eie den. Det ville trolig tatt noe lenger tid om han hadde vokst opp med de strenge rammene av maskulinitet som rapmusikken han digger kommer fra.

Den oscarnominerte «Moonlight» er basert på et semi-selvbiografisk teaterstykke av Tarell Alvin McCraney, som riktig nok aldri ble produsert. Filmen skildrer tre definerende epoker i livet til Chiron, som går fra et sosialt utstøtt barn til innesluttet ungdom, for så å bli en broket alfahann som lider konsekvensene av et liv i fortrengelse. Dette er «Brokeback Boyhood».

Historien om en svart homo med en godhjertet doplanger som eneste farsfigur (Mahershala Ali) er så poetisk at det føles som om regissør Barry Jenkins har filmatisert en Frank Ocean-plate.

Og det er ikke selve tematikken som gjør «Moonlight» til en unik film, det er den dype og delikate behandlingen av temaene, som for mange kunne ha forvist den til politisk agenda-skuffen.

Med et skarpt blikk og egne arr skildrer Jenkins det kaotiske forholdet mellom hovedkarakteren og hans crack-røykende mor (Naomie Harris), sannsynligvis hjulpet av at han selv vokste opp med en rusavhengig matriark. Måten husets møblement gradvis forsvinner, og Chiron snur sekken sin på magen for å kontrollere hvor eiendelene hans er i forhold til morens klør, føles som en like naturlig del av fortellingens miljø som det frodige gresset og lyden av «chopped and screwed»-rap og soul fra Muscle Shoals gjør.

At han klarer å få produktet av en runk på stranda til å se ut som kunst, sier også sitt.

Filmen er lavmælt og i stor grad bestående av intense dialoger mellom fire øyne. Likevel oppleves den som en tikkende klokke, der det alltid lurer en fare som ulmer rundt neste hjørne - enten det er et svik, mer selvforakt eller en stol i ferd med å knuse i bakhodet på noen.

Og den er vel så rørende når den spiller på de store tangentene som de små, som da Mahershala Alis karakter gir et veloverveid svar til Chiron når han spør hva en «faggot» er for noe.

Det som virkelig løfter «Moonlight» til storhet er prestasjonene til Ali og ansiktene bak både tenåringsinkarnasjonen og den voksne Chiron, henholdsvis Ashton Sanders og Trevante Rhodes. De uttrykksfulle minene deres er oppslukende fra og blikkene deres formulerer smerte bedre enn i hvert fall mine ord er i stand til.

En manns mislykkede teaterprosjekt har blitt en annen manns mesterverk, og sammen gjør Jenkins, McCraney og det talentfulle ensemblet det klart at man kan finne kunst når man titter under steinene. Se denne.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film