Hovedinnhold

Filmanmeldelse: «Kvinnen i gull»

Gull og gråstein

<p>RETTEN ER SATT: Ryan Reynolds og Helen Mirren i «Kvinnen i gull».<br/></p>

RETTEN ER SATT: Ryan Reynolds og Helen Mirren i «Kvinnen i gull».

Slurvete og sentimental. Men med gull i bunn.

Denne saken handler om:

DRAMA

«Kvinnen i gull»

USA. 9 år. Regi: Simon Curtis.

Med: Helen Mirren, Ryan Reynolds, Daniel Brühl, Katie Holmes.

Typisk Oscar-åte, signert den stadig mer husrene produsenten Harvey Weinstein. Han pleide å være en bøllle, men konsentrerer seg om pyntelige historiske dramaer med staselige britiske skuespillere i hovedrollen, så som «The King’s Speech» (2010) og denne, nå om dagen.

Historien er absolutt verdt en film. Om Maria Altman, en jødisk noenogåttiåring som sent på 1990-tallet ypper til strid mot den østeriske staten. Kampen dreier seg om Gustav Klimts «Kvinnen i gull» (1907), som forestilte et medlem av Bloch-Bauer-klanen, tanten Adele, og som ble stjålet av nazistene fra familiens hus under krigen, sammen med en håndfull mindre verker.

Maria har en vanskelig sak, og en grønn advokat. Randy Schoenberg, etterkommer av den eksperimentelle østeriske komponisten Arnold (1874-1951), er en klønete, relativt mislykket fyr (den sikkert «kjekke», men grunnleggende anonyme Ryan Reynolds).

Han er først uvillig til å ta Marias sak. Så tar han den. Så er Maria uvillig til å dra tilbake til byen der tragedien som definerte livet hennes, utspilte seg. Så gjør dun det likevel. Så går det ikke så bra på første forsøk. Så gir de opp. Så blir Randy besatt av saken. Så orker ikke Maria én runde til. Og videre.

«Kvinnen i gull» rykker frem og tilbake, sakte men sikkert, til Østerrike og tilbake til USA igjen, helt til den avsluttende triumfen som alle vet at må komme – fordi det er en sånn film – kommer. Wien, en by som for Maria selvsagt er full av spøkelser og minner, gode som gruvekkende, gir regissøren rikelig med anledninger til å turnere mellom nåtid og fortid, på lite ambisiøst, men greit nok vis. Filmen har sin dose inn-med-teskje eksposisjon også.

«Kvinnen i gull» er i det hele tatt såpass tradisjonell at den smaker av TV. Det er mye slurv her; en mannlig hovedrolleinnehaver med et lite uttrykksregister (bekymret og/eller stresset) inkludert. Katie Holmes – lenge siden sist – spiller en uverdig uinteressant rolle som advokatens oppofrende, gravide kone. Slutten unner seg én eller to seiersrunder for mange, satt til svulmende musikk.

Ikke noe som bringer filmkunsten videre, for å si det pent. Men sannelig ikke verst for det.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film