Hovedinnhold

Filmanmeldelse: «Innsiden ut»

Animert depresjon

<p>FRYKT OG AVSKY: Med Glede i midten i Pixars «Innsiden ut».<br/></p>

FRYKT OG AVSKY: Med Glede i midten i Pixars «Innsiden ut».

Pixar prøver å få det å være trist til å bli gøy, og lykkes langt på vei.

Denne saken handler om:

ANIMASJONSFILM

«Innsiden ut»

USA. 6 år. Regi: Pete Docter, Ronaldo Del Carmen.

Norske stemmer: Line Verndal, Suzanne Paalgard, Dennis Storhøi.

Høyt spill fra animasjonsstudioet Pixar, spesielt ettersom Midas-tøtsjen deres ikke er det den en gang var etter «Cars 2» (2011) og «Modig» (2012). «Innsiden ut» er morsom, selvsagt, fargerikt animert, og i 3D. Men den handler om noe såpass ikke-kommersielt som depresjon. Eller tristhet, i det minste.

Riley og foreldrene hennes flytter fra det kalde Minnesota til San Francisco. Overgangen blir voldsom for den unge jenta i prepuberteten – hun savner ishockeylaget sitt, vennene sine, huset, alt.

Ting begynner å skje i «hovedkvarteret» i hjernen hennes, der mesteparten av «Innsiden ut» utspiller seg: Styrkeforholdet mellom de fem følelsene som holder hoff der – Glede, Sorg, Frykt, Avsky og Sinne; og som deler plassen med noen «øyer» som regulerer følelser omkring vennskap, ærlighet og så videre – forrykkes.

Sorg – illustrert som en snufsete blå liten boble av en jentunge – legger mer og mer beslag på følelseslivet hennes. «Kjerneminnene», anskueliggjort som runde kuler i kulerammer, kommer på avveie, berørt og forandret av tristhet, og Sorg og Glede går seg vill i sinnet og underbevisstheten hennes. Riley begynner å forandre personlighet (i Norge kaller vi dette «puberteten») og «øyene» begynner å rase.

Komplisert? Ja, ganske. Men Pixar har sannelig gjort en bedre jobb enn undertegnede for å forklare det som skjer, og har holdt seg til bare fem følelser for å underlette oppgaven.

De minste barna vil falle av, og sannsynligvis kjede seg, til og med da Glede og Sorg entrer hjernens «drømmefabrikk» – selvsagt presentert som et studiosett á la Hollywood – og den snodige Bing Bong entrer scenen. Voksne vil tenke at det de ser er den mest psykedeliske animasjonsfilmen siden «Alice i eventyrland» (1951), og humre over utbrudd som «hjelp, vi er blitt nonfigurative!».

Litt eldre barn vil med stort utbytte kunne se filmen sammen med nettopp foreldrene sine (eller gjerne en nevrolog, om sjansen byr seg). I en amerikansk filmbransje som stadig ønsker å selge ungdom superhelter og andre surremikler, må «Innsiden ut» sies å være et både dypt originalt og modig verk. (Hvem kunne ha lagd en «live action»-utgave av dette premisset? Måtte vært Christopher Nolan, i så fall).

De visuelle og verbale vitsene kommer i et tilfredsstillende tempo, men fullt så tvers gjennom underholdende som for eksempel «Toy Story 2» (1999) eller «The Incredibles» (2004) er «Innsiden ut» ikke blitt.

Den sentimentale montasjen til sist, hvori Rileys hjerne gjenoppretter balansen (Pixar mener ikke overraskende at menneskets naturlige sinnstilstand, er optimistisk og positivt), er en av de mest rørende scenene jeg har sett på kino i år. Men de har benyttet seg av de samme trikset før, i både «Rottatouille» (2007) og – aller best – i fantastiske «Se opp».

Men de skal jammen ha for forsøket, og for å bruke milliardene sine på noe både annerledes og ytterst velment.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Film

Se neste 5 fra Film