Hovedinnhold

FILM: Taskenspilleri

«Now You See Me»

Ja, gi oss en sommerfilm som ikke er basert på en tegneserie og ikke er i 3D.

VG følger

Gi oss pene mennesker i flotte dresser, som raner banker i mer eller mindre eksotiske amerikanske byer. Gi oss en to timer lang, relativt ikke-voldelig berg- og dalbanetur av en thriller i varmen.

Med andre ord: Gi oss «The Sting» (1973) eller «Eventyreren Thomas Crown» (1968/1999) eller «Ocean's Eleven» (2001). Men ikke gi oss det ståkete visvaset som er «Now You See Me».

Fire av Amerikas driftigste illusjonister og tryllekunstnere samles til dyst av en ukjent femtemann. De kaller seg The Four Horsemen (var det ikke mulig å komme opp med noe bedre?), og blir straks rikskjendiser i kraft av en serie forbløffende bankran - tilsynelatende begått rett foran nesetippene på et betalende publikum.

FBI og Interpol blir satt på saken, ved henholdsvis den «røffe» (altså ubarberte), utålmodige Mark Ruffalo og den stereotypt sensuelle franskmanninnen Mélanie Laurent. De skjønner selvsagt ikke bæret, og blir ikke klokere etter at Morgan Freeman - en slags frilans tryllekunst-«buster» - kommer inn i bildet.

Hva med oss da? Hva skjønner vi? Vel, filmen er i alle fall stappfull av snakkesalig eksposisjon: Noen skal hele tiden fortelle oss hva som har skjedd eller er i ferd med å skje. Å høre dialogen i «Now You See Me» er som å være på en forelesning i mumbo jumbo.

Likevel er det ikke godt å henge med. Det er det to grunner til: 1: Manusforfatterne og regissøren vil ikke at vi skal henge med. De vil holde oss for narr. 2: Man finner raskt ut at det ikke er bryet verdt.

Etter en stund føles det ikke så viktig å vite hvem som er hvem, hvem som er snille eller hvem som er slemme, hvorvidt illusjonistgjengen er filantropiske Robin Hood'er eller kultne kriminelle.

Eisenberg gjør sin patenterte distré, nevrotiske jypling - han blir sikkert straks å se som «Woody Allen» i en Woody Allen-film. Freeman foredrar sin like typiske «vismann og sannsiger»-rolle. Michael Caine spiller en britisk aksent. Isla Fishers jobb er å gå på høye hæler. Selv Woody Harrelsons steine sjarm unngår å virke i disse masete, tiltagende tøvete omgivelsene.

Kameraarbeidet er en historie for seg selv: Hele filmen virker å være skutt fra et helikopter, til og med innendørsscenene. Den stadige sirklingen er til å bli sjøsyk av.

«Now You See Me» er glamorøs, pen å se på, ganske høy på seg selv og sin egen evne til å fremstå som «listig». Men smartheten er en illusjon, avkledd lenge før den i sannhet elendige «twisten» helt til sist. Ikke la deg lure av mannen med kaninen.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer