Hovedinnhold

De hadde så mye moro

ALVDAL (VG) Det er en grå dag i Alvdal. Et kaldgufs slår opp fra Glomma - og Kjell Aukrust er død. Men Bonden (81) må le likevel. De hadde så mye moro.
Den gamle mannen bukserer sparkstøttingen  opp Steijela. Han peker mot toppen av bakken. Der brenner fem  fakler under bysten av bygdas største sønn. Solan  troner djervt foran sin skaper ved Aukrust-monumentet. Bakom lusker  Ludvig.
Den gamle mannen bukserer sparkstøttingen opp Steijela. Han peker mot toppen av bakken. Der brenner fem fakler under bysten av bygdas største sønn. Solan troner djervt foran sin skaper ved Aukrust-monumentet. Bakom lusker Ludvig.
Oppfinnsom guttunge

Bonden må le igjen, trass i at han har mistet sin beste venn.

- Kjell var en oppfinnsom type allerede som guttunge. Han kunne finne på de utroligste ting. Og jeg vet det, for jeg kjente ham i nesten 80 år, sier Arne T. «Bonden» Steigen.

Han henter frem en Prix-pose full av post fra Kjell Aukrust. Ut renner de underligste tegninger, postkort adressert til «Bonden», fotografier av melkespannkasting på tunet og brev stemplet Christiania Mark- & Soppkontroll.

Han har et bilde der Bonden hilser på Kongen også. Det ble tatt ved åpningen av Aukrust-senteret i Alvdal i 1996.

Vaktmester Ingar Gløtheim ved senteret firer flagget fra halv stang når mørket senker seg over den bygda Kjell Aukrust elsket så høyt.

Den som ser nøye etter, gjenkjenner kunstnerens tegninger over alt i dette landskapet. Riktignok har trafikken økt voldsomt og forandret bygdesamfunnet, kraftutbyggingen gjør at elveisen ikke legger seg lenger ved foten av Steijela, og det lyser ubehagelig skarpt fra Shell-stasjonen i sentrum.

Men oppe i liene skimter du fortsatt krokete bjørketrær slik Aukrust har gjengitt dem. Uthusene er gjerne litt skakke, og tømmeret i veggene akkurat så grovt og fullt av sprekker som det skal være i tegnerens univers.

- Kjell hadde et eget øye for å se ting. Han la merke til så mange motiver. Jeg tenker på hva han kunne se i en sparkstøtting eller en Bergans ryggsekk, filosoferer Bonden.

Han snakket med Kjell Aukrust siste gang 29. november. Da hadde Kjell frisknet litt til etter en periode med feberfantasier.

- Han ga seg ikke før han fikk ringe til Alvdal. Det ble litt mimring, ja, sier Bonden.

Flyttet som 16-åring

Kjell Aukrust flyttet fra bygda øverst i Østerdalen som 16-åring, men han regnet seg alltid som alvdøl. Det var i Oslo skildringene fra Alvdal tok form, og Bonden var en av de første som leste dem.

- En gang jeg besøkte Kjell trakk han frem en skuff full av ark. Han ville jeg skulle lese det som sto der for å se om det var brukbart. Det var det. Jeg husker en av arbeidstitlene; «Min barndoms grønne dal».

I denne dalen vokste Kjell Aukrust opp, og her har han selv bestemt at han skal begraves.

Aukrust-senteret er stengt for sesongen, men nå åpner likevel dørene. Vi vandrer gjennom bygningen hvor beviset på Kjell Aukrusts skapende evner ligger i montere og henger på veggene.

Fotgjenger Gudleik Knotten titter ned på oss. Han er overkjørt en rekke ganger og har utgitt selvbiografi med illustrasjoner fra Rikshospitalet. Vi møter Frimand Pløsen, som var en bærende kraft under papirinnsamlingen i 1954. Og herr Myrullbråten uttaler i et intervju at dersom han fikk leve livet om igjen, ville han hatt midtskill.

Kjell Aukrusts liv er over. Ordfører Svein Borkhus signerer minneprotokollen som er lagt ut på et bord blant typegalleriet inne på senteret. Solan og Ludvig våker over boken og et fotografi av mannen som formet dem.

- Solan og Ludvig representerer den norske folkesjela. Den rommer alt fra Solans sinne og humør til pessimisten Ludvigs mangel på selvtillit, mener ordføreren.

Modell for Ludvig

Så går døren opp på senteret, som egentlig er stengt til i dag. Mary Lundnes Sveen (59) fra Oslo kjørte tilfeldigvis forbi. Hun så i VG at Kjell Aukrust var død. Hun vil så gjerne inn.

- Jeg er en beundrerinne av Aukrust. På spøk sier de at jeg var modell for Ludvig, sier Mary, og fører en hilsen i boken hvor kondolansene skal komme.

Mary Lundnes Sveen synes at beretningene om juletrefester med beksømsko og skråskårne brødskiver er aller morsomst. Allerede i gymnasdagene begynte hun å lese om Simen og Bonden.

Og Bonden selv, han sitter hjemme på gården med den siste julepresangen fra Kjell Aukrust i fanget - en kalender for 2003 smykket med kunstnerens arbeider.

De lever videre.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Rampelys

Se neste 5 fra Rampelys