Hovedinnhold

Bokanmeldelse: Jørn Lier Horst: «Blindgang»

Solide saker

<p>TRILLET TERNING: VGs bokanmelder Sindre Hovdenakk (t.v.) anmeldte Jørn Lier Horst direkte på VGTV fra Deichmanske bibliotek fredag.<br/></p>

TRILLET TERNING: VGs bokanmelder Sindre Hovdenakk (t.v.) anmeldte Jørn Lier Horst direkte på VGTV fra Deichmanske bibliotek fredag.

Foto: TROND SOLBERG, VG
  • Send en melding til
VGs anmelder savner større intensitet og mer originalitet i Jørn Lier Horsts krimroman.

Denne saken handler om:

Jørn Lier Horst
Blindgang

Den tiende i rekken av William Wisting-bøker bekrefter Jørn Lier Horsts posisjon som en av våre ledende krimforfattere.

Horst har sin styrke i den hverdagslige tonen og i den troverdige skildringen av møysommelig politiarbeid. Men den grundige stilen bremser også spenningskurven, og en omfattende vev av motiver, skjebner og handlingstråder klarer ikke helt å dekke over en litt enkel intrige.

Den unge, enslige moren Sofie Lund flytter inn i sin bestefars hus i Stavern. Den avdøde gamle mannen bar på en dyster historie, og det skal vise seg at også huset som barnebarnet har arvet bærer på hemmeligheter. Konkrete hemmeligheter, symbolsk nok bortgjemt i en avlåst safe.

Fulgte du sendingen? Hele fredagen direkte-anmeldte VG denne romanen.

Samtidig flytter også politimannen William Wistings datter, den tidligere VG-journalisten Line, hjem til barndommens trakter. Også hun går en fremtid som enslig mor i møte, og satser på et roligere liv i nærheten av faren.

Da hun tilfeldigvis treffer igjen sin tidligere skolevenninne Sofie, blir skjebnene deres raskt flettet sammen, og det på et dramatisk vis som også involverer Lines far William. Det handler enkelt sagt om gamle hemmeligheter som får nye konsekvenser. Ikke bare for en, men to, ferske drapssaker.

Les også:Jørn Lier Horst bitt til blods av rottweiler

Wisting og hans kolleger ved politihuset i Larvik klarer ved hjelp av hederlig etterforskning å rulle opp et kriminalt miljø med forgreninger langt ut over idylliske Vestfold.

Jørn Lier Horst følger langt på vei trygge og velkjente stier i denne boken. Det tradisjonelle politiarbeidet er allerede nevnt, og forfatteren sørger omtenksomt for at leseren ikke går glipp av mange poenger under opprullingen.

Det er nærmest programmatisk at William Wisting også i denne etterforskningen føler seg motarbeidet av sine overordnede. Et annet motiv er hvordan politiets fartsblindhet og iver etter å vise til gode resultater gjør at de risikerer å gjøre seg skyldig i justismord.

Fryktelig spennende blir boken derfor aldri, til det er den for lite original og merkelig lite intens selv i de partiene der det er mest ytre action. Det blir for lett å forutsi hva som skal skje på neste side.

Personskildringene og den psykologiske utviklingen menneskene imellom beveger seg også på overflaten, og krysser noen ganger grensene til det banale. Ytre karakteristika erstatter dypere troverdighet.

Det er vel og bra med gjenkjennelighet i krimlitteraturen, men denne gangen har jeg en følelse av at Horst har gjenbrukt egne og andres grunnmotiver og litterære grep mer enn han egentlig har skapt noe virkelig nytt.

Synd, for denne mannen kan virkelig skrive.

SINDRE HOVDENAKK

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok