Hovedinnhold

Bokanmeldelse: Emma Healey: «Elizabeth er borte»

VGs anmelder falt pladask for denne rørende kriminalboken

<p>SUKSESS: VGs anmelder Tom Egeland har falt pladask for 29-årige Emma Healeys debutroman, «Elizabeth er borte» - og kriminalromanen har også fått svært god kritikk i hjemlandet England.<br/></p>

SUKSESS: VGs anmelder Tom Egeland har falt pladask for 29-årige Emma Healeys debutroman, «Elizabeth er borte» - og kriminalromanen har også fått svært god kritikk i hjemlandet England.

Foto: Martin Figura
Noen bøker faller du pladask for. Emma Healeys «Elizabeth er borte» er en varm, rørende, morsom, velskrevet og ytterst original roman.

Denne saken handler om:

Maud – bokens hovedperson og jeg-forteller – er noe så uvanlig som en 82 år gammel kvinne med demens. Hun surrer og glemmer. Hun roter seg bort. Men midt oppi alt det tragiske er hun full av humor, selvironi og sjarm.

Mauds bestevenninne Elizabeth er savnet. Er hun blitt drept? Har noen kidnappet henne? Maud frykter (alltid) det verste.

Lik en overivrig detektiv begynner hun å etterforske venninnens forsvinning. Samtidig minnes hun en lignende hendelse tilbake i 1946, da søsteren Sukey ble sporløst borte.

Forfatteren Emma Healey er bare 29 år gammel. Måten hun skildrer en gammel kvinne med demens, er intet mindre enn imponerende. Maud fremstilles aldri som noen éndimensjonal parodi. Tvert imot er hun en aldrende kvinne full av tårer og latter, sorg og sinne.

BOK

Roman/krim

Dement kvinne leter etter savnet venninne.

Emma Healey: «Elizabeth er borte»

Oversatt av Einar Blomgren

300 sider

Kr. 349,-

Cappelen Damm


På mange måter minner Emma Healeys skrivestil – varmen, skråblikket, humoren – om Jojo Moyes, som har bergtatt norske lesere med «Et helt halvt år» og «Den ene pluss en».

Nettopp Mauds forsiktige humor preger boken. Som når hun oppsøker en kirke:

"Vi reiser oss og synger, og setter oss og ber. Jeg hadde glemt hvor slitsomme disse gudstjenestene kan være."

Men boken levendegjør også det hverdagstragiske, som når Maud glemmer hvilken side kniv og gaffel skal legges på – og datteren diskret retter opp feilen:

"Det er jo så banalt – å vite hvor bestikket skal legges – men jeg føler det som om jeg har strøket til en viktig prøve. En liten bit av meg er borte."

Emma Healey har ikke forsøkt å skrive en klinisk korrekt bok om tankeverdenen til de demente. Men hun bruker skjønnlitteraturen til å gi oss et glimt inn i et univers av glemsomhet, forvirring, redsel, tristhet – og glede.

Boken er helt i ytterkanten av hva som kan kalles krim, men «hva det er» spiller liten rolle. Jeg elsket hver linje – og alt som sto (u)skrevet mellom dem – i denne rare, betagende og hjertevarme romanen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok