Hovedinnhold

Beinhardt om barn

Bokanmeldelse: Bror Hagemann: «Leo»

<p>BRUTALT: Bror Hagemann skildrer på ganske uhyggelig og direkte vis volden som preger livet til sin hovedperson Leo.</p>

BRUTALT: Bror Hagemann skildrer på ganske uhyggelig og direkte vis volden som preger livet til sin hovedperson Leo.

Foto: Paal Audestad
Brutalt, direkte og hensynsløst om skadeskutte barn.

Denne saken handler om:

Bror Hagemann har tidligere skrevet flotte bøker om utsatte barn og andre sårbare, for eksempel i «De blyges hus» (2002) og «Hvit natt» (2006). Årets bok er på mange måter en oppfølging av denne tematikken.

Tittelpersonen er en 17 år gammel gutt som ikke kan bo sammen med moren sin lenger, og som på et vis er tatt under vingene til den karismatiske lederen for bygdas kirkelige ungdomskor, der Leo skal bidra som en slags altmuligmann. Den samme Rodny har også skaffet Leo et sted å bo, men disse tjenestene kommer med en pris som er altfor dyr.

Fått med deg? Skrev hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth i hemmelighet

Bok

Roman

Tiden

Sider: 140

Pris: 329,-

Ifølge de tidsmarkørene som boken er utstyrt med, befinner vi oss på Gjøvik sommeren 1981. Bryllupet mellom Charles og Diana står for døren, og på tv-en er Bjørn Borg og John McEnroe på vei mot Wimbledonfinale.

Leo er en psykisk og fysisk skadet gutt, misbrukt og utnyttet, redd og forvirret. Han svarer på det han blir utsatt for med enda mer vold i form av selvskading. Men han opplever også lommer av varme og menneskelig kontakt, særlig i forhold til den unge enslige moren Yvonne som han svermer sånn for.

Klar for spenning? Sjekk ut «Helikopterranet»

I det skakkjørte hodet til Leo er det vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, og han har livaktige drømmer om menneskene og omgivelsene rundt seg. Han tar inn over seg alt, og dikter det videre inn i sitt eget liv. Han drømmer om UFO’er og oversvømmelser, og han ser med all sin intense sensibilitet hvordan noen av de andre guttene i koret til Rodny – fugleguttene som han kaller dem – bærer på noe av den samme angsten som ham selv.

Bror Hagemann skildrer på ganske uhyggelig og direkte vis volden som preger livet til Leo. I boken er det to voldtektsscener som er blant det mest ubehagelige jeg har lest på lenge, men begge hører på sett og vis naturlig med i sammenhengen. Det er som om alt uavvendelig bygger seg opp mot Leo, og når han til sist bestemmer seg for å finne den ene mannen som han tror kan hjelpe ham, har vi allerede skjønt hvordan det hele må ende.

Hjorth-konflikten: Helga Hjorth ba forlaget om å justere Vigdis Hjorths «Arv og miljø»

Til tross for bokens åpenbare litterære kvaliteter, sitter jeg likevel igjen med en følelse av at Hagemann denne gangen har trukket en litt for tynn litterær idé i lengste laget. «Leo» kunne vært en fin novelle, men som roman blir den etter hvert for forutsigbar og nesten melodramatisk i sine virkemidler.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok