Hovedinnhold

Bokanmeldelse: Kampen fortsetter

AVSLUTTER ROMANSERIEN «MIN KAMP»: Karl Ove Knausgård (42) får terningkast 4 av VGs anmelder Sindre Hovdenakk. Foto: Anders Hansson/Dagens Nyheter
AVSLUTTER ROMANSERIEN «MIN KAMP»: Karl Ove Knausgård (42) får terningkast 4 av VGs anmelder Sindre Hovdenakk. Foto: Anders Hansson/Dagens Nyheter
Han er en mann full av skam, en forfatter uten grenser, en struts uten sand. I det siste bindet av «Min kamp» går Karl Ove Knausgård lenger enn noen gang i å utlevere seg selv og andre. Og det er ingen steder å gjemme seg. Hverken for leser eller forfatter.

Anmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Min kamp 6». Forlaget Oktober. 1120 sider.

Handlingen starter i september 2009, og punktum settes ganske nøyaktig to år senere. Det betyr at dette sjette bindet, mer enn noen av de foregående, handler om selve prosjektet «Min kamp», så å si fra start til mål. Vi følger hvordan Knausgård arbeider og slåss med stoffet, tankene hans omkring mottagelsen av de første bindene og refleksjonene hans om det overskridende i prosjektets natur.

Han skriver altså om å skrive, og han utdyper sin egen poetikk: om nødvendigheten av å skrive stygt fordi man slik kommer nærmere sannheten, om hvordan sosiale hensyn forsvinner når han skriver og om hvordan han hele tiden søker å gripe virkeligheten gjennom å beskrive verden rundt seg.

Han formulerer og reformulerer de samme tankene gang på gang: «Det så nesten ut som forutsetningen for å skape kunst var å gi avkall på kunsten», heter det et sted. Et annet sted skriver han om bøkene sine: «Jeg skrev dem fordi forpliktelsen til romanen ikke var nok for meg, jeg ville gå skrittet videre og forplikte meg til virkeligheten».

Dette sterke behovet for å komme ut av det inautentiske i diktningen og over i en mer forpliktende posisjon som forfatter, er med på forklare hvordan han tenker omkring det å bruke de aller nærmeste så direkte og intimt i bøkene sine. En ting er at han skriver usminket om vennene sine og utleverende om slekten sin.

Sterkere og langt mer utfordrende virker måten Knausgård skriver om sin kone Linda Boström og hennes bipolare sykdom på. På sitt beste kan man kanskje si at han legger til grunn en overbevisende innlevelsesevne. På sitt verste føles det invaderende, langt over grensen til det kunstnerisk forsvarlige.

Til gjengjeld viser han stor varhet og mye innsikt når det gjelder sine barn og deres reaksjoner på alt som skjer i familien. Karl Ove Knausgård vil gjerne være en god far, og dermed er tråden knyttet til det viktigste grunnmotivet i starten på «Min kamp»-serien. Nemlig forfatterens særdeles vanskelige forhold til sin egen far. Mot slutten av bind 6 kommer han for siste gang inn på debatten omkring dette, og konkluderer ganske enkelt: «Historien om ham, Kai Åge Knausgård, er historien om meg, Karl Ove Knausgård(¿)Men det er ikke ham jeg har beskrevet, det er mitt bilde av ham».

Farsforholdet kan også stå som et bindeledd mellom de lange, deskriptive delene av bind 6 og et midtparti kalt «Navnet og tallet», der Knausgård begir seg ut på en flere hundre sider lang, essayistisk preget ferd gjennom Adolf Hitlers liv. Med hovedvekt på Hitlers oppvekst med en vanskelig farsfigur, ungdomsårene og særlig tiden som lutfattig, mislykket kunstnerspire i Wien.

Senere fant som kjent Hitler en karriere i politikken, noe som blant annet ledet frem til den originale «Min kamp». Det er ikke vanskelig å forstå Knausgårds fascinasjon for disse delene av Adolf Hitlers biografi. Men for en noenlunde skolert leser vil det springe i øynene at Knausgård i altfor stor grad vektlegger det estetiske som en nøkkel til å forstå Hitler og nazismens datidige triumf. Denne delen av boken inneholder mange ansatser til det som sikkert kunne vært interessante essays. Men slik de står her blir tankene for dårlig underbygget og motivert. Særlig graverende er det nesten ubegripelige parallellføringen mellom nazistenes «vi-følelse» og det kollektive samholdet som oppsto i den norske befolkningen etter 22. juli-terroren.

Denne litterære naiviteten, mangelen på distanse og selvkritikk har preget «Min kamp» helt fra starten. Men kanskje er det nettopp alle disse bruddflatene, mellom grunne banaliteter og dype innsikter, mellom det selvsagte og det sublime, mellom det helt nære og det absolutt overskridende som er med på å forklare fenomenet «Min kamp».

Punktum er satt, men siste ord er ikke sagt. Kampen fortsetter.

SINDRE HOVDENAKK

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Bok

Se neste 5 fra Bok