Hovedinnhold

Guillou vil skrive til han dør

SOLBRUN: Jan Guillou har nylig kommet hjem fra en jaktreise i Namibia. Researchen til jaktscenene i «Brobyggerne» bygger på den rutinerte storviltjegerens egne erfaringer. Foto: Magnus Sandberg/VG
SOLBRUN: Jan Guillou har nylig kommet hjem fra en jaktreise i Namibia. Researchen til jaktscenene i «Brobyggerne» bygger på den rutinerte storviltjegerens egne erfaringer. Foto: Magnus Sandberg/VG
STOCKHOLM (VG) Med boken «Brobyggerne» kaster Jan Guillou (67) seg ut i sitt livs prosjekt. Nå håper han at han får leve lenge nok til å fullføre det.

VG følger

FAKTA:

  • Jan Oscar Sverre Lucien Henri Guillou (født 17. januar 1944 i Södertälje) er en svensk journalist og forfatter med fransk far (Charles Guillou) og norsk mor (Marianne, født Botolfsen).
  • Mest kjent for bokserien om den svenske agenten Carl Hamilton, som også er filmatisert, samt serien om korsfareren Arn Magnusson og hans innvirkning på historien til det svenske kongeriket.
  • Kom i søkelyset som journalist i 1973, da han var med på å avsløre eksistensen av det Svenske Informationsbyrån (IB). For sin rolle i avsløringen ble han dømt til fengsel for spionasje.
  • Stiftet det frittstående bokforlaget Piratforlaget på slutten av 90-tallet.
  • (Kilde: Wikipedia)

- Jeg er 67 år. Så det er snarere et spørsmål om fysisk utholdenhet enn å utøve mulighetene, sier han med et smil.

For overfor VG åpner den kjente svenske forfatteren for å skrive minst like mange bøker om den norske slekten Lauritzens brokete ferd gjennom 1900-tallets voldsomme historie, som han skrev om agent Carl Hamilton.

Hundre år

Det vil si minst 13 bøker i serien «Det Store Århundret».

- Ja, det kan bli like mange. Dette prosjektet kan ikke ta slutt uten videre, fastslår Guillou.

Å vandre gjennom forfatterens store, gamle herskapsleilighet på Östermalm i Stockholm er på mange måter som en minitidsreise gjennom 1900-tallet. Møblene, bildene, bøkene spenner vidt. Fra det nasjonalromantiske maleriet av en fjord på Vestlandet, signert Hans Dahls sønn Hans Andreas, til den moderne vinkjøleren på kjøkkenet. Kontrastene fascinerer en besøkende.

Akkurat som det forrige århundret gjør det.

- De 100 årene vi snakker om er ikke hvilke som helst 100 år, sier Guillou.

Velger historien

Det er fem år siden kona Ann-Mari lanserte ideen for ham under en sopptur. Først trodde han det ble å gape over for mye, men så ble han gående og fundere på utfordringen som et slags litteraturteoretisk problem.

- Omtrent slik andre løser kryssord eller Suduko, sier han.

Løsningen ble å velge bort en del av det som er best kjent og mest skildret av andre forfattere.

- Man trenger ikke å ha med alt. Man kan skite i den russiske revolusjonen, men heller nevne den i forbifarten. Historien blir virkeligere og mer levende om man skildrer den med de øynene man har til disposisjon, sier Guillou.

Nå har han blant annet valgt å skildre 1. verdenskrig fra Afrika gjennom øynene til en nordmann med sterk tysk tilknytning. Noe av poenget med det er å unngå å skrive historien slik den ser ut nå i ettertid, men heller formidle den i presens, slik de som var med da opplevde den.

«Feil» bad guys

- Jeg har hele mitt liv vært fascinert av det som kalles historieforfalskning: Hvordan seierherren skriver og former historien. Det viktigste momentet er å frigjøre seg fra sin kunnskap, å kunne innbille seg selv at man er der nå, sier Guillou.

Blant annet medfører det at engelskmennene og belgierne blir stående som mer «bad guys» enn tyskerne i den første av verdenskrigene. Ikke tilfeldig. For Guillou mener personlig - på fullt alvor - at det hadde vært en fordel om Tyskland hadde vunnet første verdenskrig.

- Da hadde vi sluppet Hitler - og 2. verdenskrig. England, Belgia og Portugal, de fæleste kolonimaktene, hadde blitt kastet ut av Afrika. Verden hadde blitt bedre, hevder Guillou.

Norsk slekt

At forfatteren denne gang har valgt norske hovedpersoner, ikke svenske, henger naturligvis sammen med at hans morfar og hans brødre var nordmenn. Men også at Bergensbanen som teknologisk prosjekt var større og mer spennende enn noe lignende i Sverige på den tiden.

- Jeg har aldri følt meg så norsk noen gang som under arbeidet med denne boken. Det har vært litt ambivalent. Jeg har vært usikker på om jeg provoserer i forhold til det som skjedde rundt unionsoppløsningen. Og marerittet er jo at man skriver noe om sitt nabofolk som er fullstendig jævla feil, sier Guillou.