Maler sin tøffe barndom

EIDSVOLL (VG) En brutal oppvekst i et læstadiansk hjem har preget kunsten til Odd Sivertsen, som stiller ut sine malerier i Galleri Festiviteten på Eidsvoll, et steinkast unna bygningen der Norge fikk sin grunnlov i 1814.

SAMISK KUNST: Den samiske kunstneren Odd Sivertsen (57) stiller ut malerier på Galleri Festiviteten på Eidsvoll fram til 7. november. Foto: Nils Bjåland

- Da jeg vokste opp kom predikanter hjem til oss. De brakte forsamlingen i stua til ekstase. I tillegg hadde jeg en sinnsyk bror som i perioder ble bundet fast. Det skapte en voldsom angst i et lite barnesinn. Jeg klarte ikke å skille mellom sinnssykdom og læstadianisme, sier Odd Sivertsen (57).

Han vokste opp i et læstadiansk hjem i Kåfjord ved Lyngenfjorden, der bildekulturen var fraværende.

- Vi tok ikke sjansen på å ha bilder på veggen. Det kunne jo være synd, sier han.

Hardt
Den strenge, pietistiske læstadianismen gjorde det ekstremt hardt å vokse opp som barn.

- Jesus kunne hvert øyeblikk komme og ta deg. Var det en lysning på himmelen, så tenkte jeg ofte: «Nå kommer han og tar meg.» Vi gjemte oss kontant for Gud. Læstadianerne opererte med en straffende gud, sier kunstneren.

Da Sivertsen senere startet på en kunstnerkarriere, klarte han ikke å male nakne mennesker.

- Det var jo synd å male nakne kvinner, så jeg ble sendt til presten Sigmund Lystrup og kurert. Den læstadianske kulturen klarte å undertrykke noe av det mest vitale i mennesket, sier han og legger til:

- Samtidig var det en fattigdom uten like.

Han minnes de store turistbåtene som kom inn Lyngenfjorden.

- De skulle i land for å ta bilde av oss samer. Fra skipene kjørte de rundt i enorme karjoler, og vi barna sto i veikanten med hendene rakt frem. De kastet drops og sjokolade til oss, sier Sivertsen.

- Men jeg hadde en god mor. Uten hennes lyse sinn hadde jeg ikke overlevd, sier kunstneren.

Jordfolk
Men det som skulle prege kunsten til Odd Sivertsen, var alle bildene han dannet seg av det som skjedde nede ved fjorden.

- Jeg så mor og far kutte torv nede ved fjæra. Men jeg så ikke hele kroppene deres, bare den øverste delen som stakk opp over marken. Derfor maler jeg også mennesker som vokser opp av jorden, sier han.

Odd Sivertsen snakker om «jordfolket» som han maler på mange av sine bilder.

- Jeg ser for meg menneskene gro opp av jorda som trær. Og fjæra var livets sentrum. Der kom maten inn, der dro de ut med de døde. Der var måkene som bar på drømmene og fantasiene. Der lærte jeg å fiske. Der var det lyse i livet. Det har vært veldig mye mørke i bildene mine, men de begynner å bli litt lysere nå, sier han.

- Alt er ikke bare svart ved læstadianismen. Hjelpsomheten og godheten mot din neste i dette fattige miljøet var en flott ting. Du var jo stort sett befridd for jordiske fristelser, for de eksisterte jo ikke, sier Sivertsen, som legger til at han var «gal av lykke da han fikk sitt første maleri antatt på en utstilling i Trondheim i 1980, og kunne vise mor og far bildet».

Særegen
- Odd Sivertsen er en særegen skikkelse i det samiske kunstmiljøet. Bildene hans preges av visjoner, grublerier og oppvekst og bildeskildringer fra læstadianismen. Han er den eneste samiske kunstneren som tar opp denne type problematikk. Han har jo også skapt seg en internasjonal karriere ved å stille ut i utlandet, sier direktør Morten Johan Svendsen ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum.

Professor Sigurd Bergmann laget, mens han jobbet ved Universitetet i Tromsø i 2003, en større analyse av Sivertsens fjære-bilder, eller «Livsstrand», som kunstneren selv kaller mange av sine kunstverk.

«Han gir oss en unik innsikt i læstadianismens indre liv,» skriver professoren.

I sitt store verk «Møte mellom tid og sted - Bilder fra Nord-Norge» sammenligner kunsthistorikeren Eli Høydalsnes Sivertsens malerier med Kaare Espolin Johnson og Kåre Kivijärvi. Hun fremhever «tvetydigheten» i bildene til Sivertsen og Espolin Johnson. Og:

«Nettopp de rytmiske og lydlige aspektene synes viktige både i Sivertsens og Kivijärvis bilder: Man formelig hører prekenen, mumlingen, salmesangen; røstene stiger opp fra dypet, fra jorden og havet. I like stor grad som å betrakte disse bildene, kan man lytte til dem.»