Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
STED: Hulen, Bergen
PUBLIKUM: Ca. 400
AKTUELT ALBUM: «Satyricon»
Sigurd Wongraven har de siste årene har vært mer kjent for produksjon av polvarer (over 200.000 liter i året), la seg portrettere av Anne Lindmo og Dagens Næringliv og gjennomføre tidenes mest motvillige Segwaytur på TV enn å være svartmetaller.Likevel er det fremdeles et sjokk for enkelte at Satyricon hverken er skumle eller ondskapsfulle, men musikalske kremmere med hang til dobbeltrommer og dissonans. De glemmer at svartmetalerne allerede på «Nemesis Divina» brukte nå prisbelønnede Halvor Bodin som omslagsdesigner. Og da det var i en tid da alle andre i sjangeren rotet rundt med kopimaskiner, fargede ark og liksomgotiske fonter.
Denne evnen til nytenkning er også bærende på deres åttende og selvtitulerte album. Særlig den allerede betydelig omtalte Sivert Høyem-låta, «Phoenix».
Turnéstarten i Bergen har hverken med Høyem eller låta. Like greit.
Det bergenskonserten derimot har, er askesvarte «Hvite Krists Død» som andre låt (etter «Voices of Shadows» som intro). På dagen nitten år etter at «Shadowthrone» ble gitt ut. Både den og de påfølgende «Now, Diabolical» og «Black crow on a Tombstone» blir hissigere, hesere og mer brølende hatefulle på den innklemte tidligere tilfluktsrommet under Nygårdshøyden.
På alle måter en mørkstrålende start.
Herfra blir det mer utfordrende. Nesten hele «Satyricon» spilles i albumrekkefølge. Liveversjonene er betraktelig mer klaustrofobiske. Og fraværet av nevnte Høyem-låt gjør overgangene mellom dem mer intense og akutt barske. Men de glir inn i hverandre. Bandet virker ikke helt trygge på låtene, Og bare «Nocturnal Flare» som gir tilsvarende respons som åpningsnumrene. Fra scenen argumenterer en jovial Wongraven at de er ekstremt opptatt av korrekt låtrekkefølge, selv om haiene i bransjen hevder at «kidsa lager spillelister likevel»
Men kidsa er jo ikke her.
Likefullt ender avspillingen av de nye låtene, selv med en sirlig og fager (om man kan kalle svartmetall slikt) «The Infinty of Time and Space», som et hurtigskalerende dødpunkt. Kompromissløst, javisst. Men litt for mye. Selv om Wongraven inni mellom spiller luftgiftar og klapper etter hver eneste låt.
Avrundingen, der 37-åringen gitarbriljererer på «The Pentagram Burns» og «To The Mountains». Og deretter growler en obligatorisk intens «Mother North» en strålende opplagt «Fuel for Hatred» og like frenetisk «K.I.N.G.» (heldigvis all vokal alene) er akkurat så bra som det høres ut som.
Men selv dét klarer ikke å redde turnéåpningen fra å være ekstremt svartglødende fra bandets side, til å bli et tett halvmørke på Hulen.
TOR MARTIN BØE
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
