Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
Sted: Enga, Øyafestivalen
Publikum: Cirka 5000
Chan Marshall (41) har vært Øyafestivalens store ønske i en årrekke. Hun har vært en semi-legende innen indie-verdenen siden tidlig 1990-tall, hvilket korresponderer perfekt med Øyas profil.Og hun kledde hovedscenen mer enn godt nok torsdag kveld.
Riktignok virker hun nervøs der hennes kvinnelige gitarist åpner ballet med de melankolske tonene til «The Greatest», mens hovedpersonen selv lusker nærmest unnskyldende inn på scenen i helsvart, bare brutt av hennes eget bumerke i rosa på skinn jakkeryggen.
Øyenbrynene er markert under det blekede håret. Cat Power ser ut som om hun har levd et helt liv allerede, rett etter passerte førti.
Hvilket hun selvfølgelig også har gjort sterkere enn du og jeg. Hun behandler sitt eget alkoholmisbruk fra starten av 2000-tallet midtveis i konserten; i «3,6,9» synger hun med lukkede øyne om «the monkey on my back», et symbol på avhengighet som man gjerne fornekter.
Rett etterpå minner hun oss på å takke for at vi er i live - «alive and kicking». Hun ser virkelig ut til å mene det.
I det hele tatt viser Cat Power mye av den personlige siden som har gjort henne til en yndling gjennom så mange år. Men hun skjuler det bak et ukomfortabelt kroppsspråk i innledende «The Greatest» som sakte bygger seg opp til en større forløsning enn hennes egen konsentrasjon klarer helt i starten.
Påfølgende «Cherokee» - en mildt sagt fantastisk låt - lider samme skjebne; Cat Power selv makter ikke å utnytte den sprengkraften som denne låten inneholder. Først når tredjelåt kommer, «Silent Machine» med sin hektende glam-groove, griper hun gitaren og ser ut til å slappe mer av når hun har et annet sted enn bukselommene å ha hendene i.
Derfra og ut graver hun seg stadig dypere inn i den intensiteten vi vet hun har inni seg. Fra scenen låter alt mye råere enn på plate; mye av elektronikken er borte og de besnærende vokalpåleggene som hun er så kjent for, er nesten fraværende. Riktignok savnes en del av de fine nyansene fra fjorårets "Sun", men likevel - det er den nakne Cat Power vi heldigvis ser i siste halvdel av konserten.
En konsert som hun selv avslutter med «Ruins», og et like sørgmodig muntert smil rundt munnen som helt i starten, mens hun kaster blomster til publikum. En spesiell seanse. Og i store trekk en veldig fin en.
STEIN ØSTBØ
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
