Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
STED: Sjøsiden, Øyafestivalen
PUBLIKUM: Cirka 4000
Opptredenen deres på Rockefeller på begynnelsen av 2000-tallet er at av undertegnedes mest rystende konsertminner, og jeg hadde ikke regnet med å få se dem igjen.Montreal-kollektivet - heretter kalt GYBE - forsvant like etterpå, akkurat idet den rabiate antiamerikanismen deres var i ferd med å bli virkelig trettende, og de hadde begynt å gjenta seg selv musikalsk.
I fjor var de plutselig tilbake; med gammelt, uutgitt materiale, på en ny og nyinnspilt, meget vellykket plate.
Det er fristende å tenke at gitaristen og «dirigenten» David Bryant sitter med ryggen mot oss fordi han ikke tåler synet som treffer ham vis á vis scenen: «Barcode»-byggene, selveste kapitalistklyngen i det nye Bjørvika.
Men neida. Han sitter alltid sånn.
«Mladic» høres ut som en slags folkedans i terrorens tegn. Gitarene låter som sort striregn, fiolinspillet gir den en vagt arabisk klangfarge - vanlig i GYBE-sammenheng.
Bandet spiller det vi i gamle dager kalte «postrock». En ikke-sjanger. Man kan like gjerne kalle det «tidlig Pitchfork» eller «post-Slint» eller noe annet dumt. Navnet var paradoksalt nok positivt ladet i en kort, fruktbar periode.
De «jammer» ikke. Dette er ikke improvisasjonsmusikk. GYBEs lange, langsomme «symfonier» er komponerte, strikst strukturerte.
På sitt streiteste kan musikken høres ut som sofistikert «stonerrock». De har mange riff Tony Iommi ville ha nikket anerkjennende til.
Men det er en grufull, undertrykkende faktor i musikken deres. GYBE låter nesten alltid som krig, eller øyeblikkene før krig.
Nye «Behemoth» - ganske riktig en koloss av en struktur - inneholder én nyhet. Nemlig en konvensjonelt pen første del, en staselig elektrisk wienervals.
Jeg tror det er «Behemoth» de fortsetter å spille, helt til «Blaise Bailey Finnegan III» avløser den nesten tre kvarter senere. Men hei, det er ikke alltid godt å si.
Det er fullt mulig å mene at GYBEs «crescendorock» er litt billig. Stykkene benytter seg alltid av det samme trikset: Langsomme oppbygginger mot eksplosive klimaks.
Men beklager. Jeg synes det er vakkert og rensende.
MORTEN STÅLE NILSEN
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
