Nye dealer hver dag!
Sammenlign lån
Få tilbud fra mange håndverkere
Finn kjærligheten på nettet!
Finn beste pris i markedet
Reduser strømregningen
OSLO SPEKTRUM
PUBLIKUM: CIRKA 9.000 (FULLT)
AKTUELT ALBUM: «PSYCHEDELIC PILL»
Forrige gang vi så Neil Young i dette rommet, strøk han medhårs. Spilte bare kjente og kjære; perfekt fremført, feilfritt.
I kveld er han her med Crazy Horse, rockhistoriens minst perfekte og minst feilfrie band. De to kveldene føles like sterke, på hver sin vidt forskjellige måte.
De som kjenner sin Young vil vite at denne scenografien, og det lille absurde teateret som utspilles i den, har vært med Young og Crazy Horse siden slutten av syttitallet.
Det står fire enorme forsterkere på scenen, pakket inn i instrumentkofferter. Et titalls vimste herrer i laboratoriefrakker svinser rundt mellom dem. De ser ut som om de jobber på et atomkraftverk der alarmen nettopp er gått.
Akkurat slik Crazy Horse fyller en bestemt funksjon i Neil Youngs liv - de dekker behovet hans for å lage shamanistisk lurveleven - fyller denne scenedesignen, dette konseptet, en funksjon i historien om Young og Crazy Horse.
Jeg antar det har noe med sekstitallsdrømmens død å gjøre. Se, der dukker Woodstock-logoen opp.
Det senkes ned et gigantisk mikrofonhode på scenen, det tennes og blir til en «psykedelisk pille». Den norske nasjonalsangen avspilles, og Young står selv der med den svarte hatten klemt til brystet. Så spiller bandet «Love And Only Love», og låter utelukkende som seg selv:
Neil Young & Crazy Horse, et unikt «sound» som kommer til å bli etterapet så lenge unge, møkkete drittunger starter rockband med bass, gitar og trommer.
Det føles litt som å stå foran en rusten jetmotor idet den omsider brumler til liv etter lang tid i dvale; «grooven» stamper, Youngs elektriske gitarsoli - klynger av toner - liksom sklir, skrenser ut av veien.
Youngs venner i Crosby, Stills & Nash mente at bandet «burde skytes». De «kan» jo ikke spille.
Det CS&N ikke skjønte, men som Young gjør, er at bandet er riktignok er neandertalere, men de er (kursiv) poetiske (kursiv slutt) neandertalere.
«Walk Like A Giant», Neil og Horse' mest vesentlige sang fra nyere år, ebber ut i en illevarslende coda. Den høres ut som en døende dinosaur, eller et lasteskip som er i ferd med å synke. Young sliper gitarstrengene med flathånden. En vindmaskin blåser søppel opp på scenen.
Det akustiske settet gir oss «Human Highway», Young bak et saloonpiano, to fine nye sanger og ytterligere litt teater.
«Ramada Inn» er en god sang, men ikke egentlig god nok for sin lengde (lang). Gitarsoloen redder dagen, mens Neil danser rundt som i en betongballett.
Han spiller jaggu «Surfer Joe And Moe The Sleaze» også, og avslutter med «Hey Hey, My My (Into The Black)». Det er et perfekt, dypt rock'n'roll-øyeblikk.
Om de har vært enda bedre?
Ja, ganske sikkert. Men ikke så fryktelig mye. Det viktigste er uansett at Neil Young & Crazy Horse på sitt beste fremdeles er formidable i all sin besjelede skakkjørthet.
Applausen til sist ble lang og hjertelig. Bandet tok den imot og takket.
MORTEN STÅLE NILSEN
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
