Av: LARS ELTON
Terningkast: 6
«Munch 150» er en én-gang-i-livet-opplevelse. Selv om det har vært både større og mer interessante utstillinger av Munchs kunst, er dette den eneste gangen i et normalt menneskes livstid at det er mulig å se så mange av den internasjonale pionerens hovedverker på én gang. Og selv om det er enkelte ting å sette fingeren på ved utstillingen, er det bare å bøye seg i støvet for kunstnerens unike livsverk.
Viser bredde
Riktig nok blir Edvard Munch (1863-1944) stadig vekk omtalt som ekspresjonist, men etter hvert som «Skrik» er blitt et internasjonalt ikon for det moderne menneskets livsangst, (og i fjor ble s
olgt som tidenes dyreste bilde), er også oppfatningen av Munchs kunstnerskap blitt utdypet og nyansert. Ikke minst bidro «Det moderne øye» til å etablere bildet av et kunstnerskap av stor, internasjonal betydning. Utstillingen trakk millioner i Paris, Frankfurt og London, men få i Oslo.
Bildespesial:Se bilder fra utstillingen «Munch 150»
Munch var aktiv som kunstner i over 60 år. I tillegg til å vise hovedverk i hopetall, er utstillingens fremste fortjeneste at den viser bredden i alle de uttrykkene Munch var innom. Det er en krevende øvelse, men
«Munch 150» greier det med glans.
Utstillingen har 271 katalognummer fordelt på 26 rom, og når «Munch 150» er delt på to museer (Nasjonalgalleriet og Munch-museet deler kunstnerskapet før og etter 1904) burde det være plass til det meste. Men størst er utstillingen ikke: Da Nasjonalgalleriet ble gjenåpnet etter Andre verdenskrig viste de 340 malerier pluss grafikk.
Friske valg
I «Munch 150» er grafikken underrepresentert, og det fortelles ikke hvorfor og hvordan han var en så sentral fornyer av grafikken. Jeg savner også andre aspekter, som hans utforsking av fotografi og film. Det er svært sparsomt med biografiske opplysninger, og det er i det hele tatt underskudd på informasjon.
Men kuratorene skal ha honnør for flere friske valg. Ikke minst har de malt veggene i sterke farger, noe som spesielt på Munch-museet gir bildene ekstra kraft og påvirker publikums opplevelse. Den signalrøde veggfargen får angsten til å sette seg i blodet.
Vi får se flere ting ingen av oss antagelig vil få mulighet til å se igjen i vår livstid. For eksempel vises «Livsfrisen» i Munch-rommet i Nasjonalgalleriet. Det er første gang siden visningen i Berlin i 1902. Vi kan leve med at fem av maleriene er reproduksjoner fordi originalene er for skjøre til å flyttes.
- Bli en stor suksess
Det sier litt om den overveldende kvaliteten i Munchs livsverk at «Skrik», som er ett av «Livsfrisens» 22 malerier, nesten forsvinner i mengden i den historiske monteringen. Det samme skjer med Munch-museets versjon av «Skrik», som henger anonymt inne i et hjørne. Og det er litt forvirrende at vi først får se 1902-»Livsfrisen» i Nasjonalgalleriet, for så, i Munch-museet, å få vite at Munch brukte det som begrep først i 1918.
Selv om de mest kjente og ikoniske verkene henger i Nasjonalgalleriet, er det Munch-museet som har den mest vitale presentasjonen. Her trekkes strengen mellom to hovedverk, «Marats død» fra 1907 og «Mellom klokken og sengen» fra 1940-43. I spennet mellom disse to vesentlige verkene finner vi et livsverk som snakker til oss på alle plan. Det første verket har blod, sex, død og de utagerende, ville malerstrøkene, mens det siste har den gamles livsvisdom og resignerte, men rake kroppsholdning.
Grunnen til at Edvard Munch nå er mer populær enn noen gang skyldes dette spennet: Han var både en fornyer av det maleriske uttrykket, og han fortalte oss noe vesentlig om alle fasettene ved det å være menneske. Derfor kommer denne utstillingen til å bli en stor suksess. Det eneste vi kan spørre om er hvorfor den ikke skal ut på verdensturné?