Askvik etter brystkreften: - Går ikke rundt og er redd

Etter at hun i 2011 måtte fjerne det ene brystet og i 2012 ble satt på cellegiftkurer og strålebehandlinger, har Askvik fått det hun kaller et livskick.

- Jeg føler stolthet og takknemlighet når det nå ser ut som jeg er frisk, sier journalisten og forfatteren til VG.

- Og jeg har plutselig blitt brunette! I tillegg har jeg, som alltid ønsket meg krøller, fått litt fall i håret, sprudler Askvik og drar fingrene gjennom den skrå luggen.

Åpenhjertig bok

«Meggene»-programlederen på P4 beskriver året med brystkreften som «berikende». Derfor har hun skrevet bok om erfaringene. Det rosa omslaget viser en smilende Askvik under tittelen «Kreft ga meg kraft».

- Boken ser ut som et sukkertøy, men innholdet var ikke lett å sukre, forsikrer Askvik - som skriver om beinharde cellegiftkurer med så sterke kvalmereaksjoner at hun lå i sengen og ikke visste hva som var opp og ned. På det verste tenkte hun at hun heller ville dø enn å få mer cellegift.

Til jul ønsket hun seg kun én ting - sykehusinnleggelse - og det fikk hun.

- Jeg vil ikke skremme noen. De færreste blir så syke av cellegiften at de må legges inn. Jeg håper andre kan finne trøst i at de ikke blir så dårlige som jeg ble, eller at de i hvert fall ser at man kommer seg gjennom det. Det gleder meg veldig at jeg får mange tilbakemeldinger om at leserne føler seg styrket av boken.

FORKJEMPER: Lise Askvik har gått i bresjen for brystkreftopererte kvinner. Her viste hun fram sitt eget ferske arr i 2011. Foto: JØRGEN BRAASTAD

- Har aldri sagt det

Askvik tror noen kan la seg provosere av den rosa forsiden og det brede smilet.

- Jeg har blitt litt feilsitert noen få ganger. Det har vært skrevet at jeg er takknemlig for at jeg fikk kreft. Det har jeg ikke sagt, men jeg er takknemlig for det nye tankesettet jeg har fått gjennom sykdommen, og for at jeg hittil har hatt så mye flaks. Livsspekteret mitt er blitt rikere av prøvelsene. Men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke blir så jævlig takknemlig hvis kreften kommer tilbake!

Ikke redd for døden

Askvik, som er gift og mamma til en gutt på syv, har lært å leve her og nå.

- Jeg bekymrer meg mye mindre enn før og går ikke rundt og er redd for tilbakefall. Døden er ikke skremmende. Den har gått fra å være en trussel til å bli en realitet. Jeg vet at jeg skal dø - at alle skal dø. Jeg vet bare ikke når, og det er det som er så fantastisk. Nå er jeg mye flinkere til ikke å utsette ting - og til å bruke penger. Jeg skal i hvert fall ikke dø med 100.000 på konto, ler hun.

- Mye modigere synes jeg også at jeg har blitt. Jeg skal leve så intenst før jeg dør!

MED PARYKK: Lise Askvik beholdt humøret gjennom hele prosessen. Hun ville heies på, ikke ha medlidenhet. Her på et bilde fra i fjor høst - da hun poserte for VG med en av sine mange parykker. Foto: JAN P. LYNAU

Askvik bekjenner seg ikke til en religion. Hun tror ikke på himmel eller helvete, men på en «bevissthet i flere lag».

- Døden er skremmende for dem som er igjen med sorgen. Når noen dør, tenker jeg at de har dratt i forveien. For meg er tanken på sjelevandring logisk - at alt har en syklus.

Kontakt med døde

43-åringen hevder at hun har opplevd kontakt med avdøde slektninger.

- Jeg er helt sikker på at jeg for fem år siden hadde «besøk» av min avdøde bestefar. Det hadde gått en uke siden han døde. Jeg satt i stua og tenkte på ham og var veldig lei meg. Da kjente jeg at han strøk meg på kinnet. Det var bare denne ene gangen, forteller Askvik, som presiserer at hun ikke bryr seg om noen skulle oppfatte henne som «gæren».

- Jeg tror fullt og fast på dette og vet hva jeg har opplevd.

- Kjempeopptur

Askvik mener også hun har fått tegn fra sin døde bestemor.

- Jeg sa til henne før hun døde at jeg trodde hun skulle til et nytt sted, men bestemor mente det står i Bibelen at Herren vekker sine på Dommens dag. Vi ble enige om at hun skulle gi meg et signal hvis jeg hadde rett. Grytidlig en morgen like etter at hun hadde gått bort, gikk jeg på badet og stelte meg før en radiosending. Da jeg kom ut fra badet, var absolutt alt lyset i leiligheten på. Da tenkte jeg «herlig, vidunderlig!». Det var en kjempeopptur, og jeg fortalte om det på lufta samme morgen.

SJEFSMEGGER: Lise Askvik og P4-kollega Astrid Gunnestad i 2010. - Supermegga Astrid har lært meg å ta motgangen ved hornene, sier Askvik til VG. Foto: NTB SCANPIX

I boken skriver Askvik at hun følte en form for sensasjonslyst da hun fikk kreftdiagnosen.

- Jeg er jo journalist og lever av happenings. Nå er jeg glad for at det var den følelsen som meldte seg, sier Askvik - som også vektlegger viktigheten av å ha håp.

- Håpet i seg selv virket helbredende for meg.

Står på kravene

Askvik har gjennom sykdomsperioden og i tiden etterpå engasjert seg sterkt i helsepolitikken. Hun gikk i bresjen for kvinnene som i mars i fjor viste fram arrene sine foran Stortinget i protest mot de lange køene for brystrekonstruksjon. Og de ble hørt.

- HÅPET VIKTIG: Lise Askvik mener at det å beholde håpet hadde helbredende virkning på henne. Her nyter hun vårsolen i Oslo. Foto: ROGER NEUMANN

- Gjennomslaget for brystrekonstruksjonssaken var en utløsning, men det setter ikke lokk på det store problemet med underfinansiering og en håpløs organisering av norsk helsevesen. Den bestående politiske helseledelsen har blitt for arrogant. Men jeg har erfart at det nytter å kjempe, sier Askvik, som også har engasjert seg sterkt for å få myndighetene til å si ja til kostbar livsforlengende kreftmedisin og i helsearbeiderens varskurop «Helsetjenesteaksjonen» på Facebook.

LES OGSÅ:Facebook beklager stenging av puppegruppe

- Det lønner seg å bli sint og ikke være for høflig. Da er det er en velsignelse å være ei megge, ler hun.

Står i puppekø

- Du har vært så synlig, hva spør folk om?

- De spør «Har du fått ny pupp nå?» Og så vil de vite om det virkelig har gått så greit? Og om hvordan det går med mannen min Espen og sønnen min Leo. Da svarer jeg at de fortsatt er i vater, og at det har gått overraskende bra for oss alle tre. Heldigvis.

For Askvik var det spesielt viktig å skape trygghet og avdramatisere sykdommen for sønnen.

NY BOK: Forlaget er i ferd med å trykke opplag nummer to av Askviks ferske kreftbetroelser. Foto: ASCHEHOUG fORLAG

- Det var også til det beste for meg. Jeg er mer stolt av at det går bra med Leo enn jeg er av puppekampen.

Askvik vet ikke selv når hun får nytt bryst. Alle tilbud om gratis operasjon har hun takket nei til. Hun vil ikke ha særbehandling.

- Jeg vet ikke hvor i køen jeg står. Uansett må jeg vente til ett år etter strålingen før jeg kan vurderes. Det skjer i juli. I begynnelsen gledet jeg meg, men nå er jeg innstilt på å vente. Det er mange det haster mer for, sier Askvik.

Ydmyk

Selv om hun har kommet styrket ut av kreften, så er «sjefsmegga» ydmyk overfor dem som har fått tøffere beskjeder enn henne selv.

- Jeg har hatt flaks så langt og kan bare håpe at det varer - også fordi selvmedlidenheten ikke har meldt seg. Selv om jeg har følt meg utsatt, har jeg ikke kjent meg som noe offer. Men følelsen av selvmedlidenhet er kanskje ikke noe man kan styre, og jeg tror at de som har den, skal tillate seg litt av den uten å la den ta overhånd.

Mediterer

For Askvik har healing-metoden Theta vært verdifull.

- Jeg ble kjent med meditasjonsteknikken tre dager før diagnosen, og den har båret meg gjennom. Jeg bruker fortsatt Theta daglig, sier hun og legger til at hun etter det siste året har blitt mindre nærtagende.

- Livet mitt har fått en oppgradering, og jeg har faktisk færre energilekkasjer. Det er herlig!

FLERE NYHETER PÅ RAMPELYS

FØLG RAMPELYS PÅ FACEBOOK