Svensk regissør: - Beklager «Kon-Tiki»-slakt

Under åpningen av filmfestivalen i Göteborg i januar lot Roy Andersson kritikken flomme over den norske Oscar-kandidaten. Til svenske Dagens Nyheter kalte han «Kon-Tiki» blant annet: totalt talentløs, kjedelig, uten poesi og dårlig på alle plan.

- Festivalen har valgt for dårlige åpningsfilmer for mange ganger, og dette var et bunnivå, sa han til avisen.

Når VG møter Andersson i forbindelse med at han spiller inn deler av sin kommende film, «En due satt på en gran og funderte på tilværelsen», i Norge, og vi tar opp «Kon-Tiki», er han rask med å moderere uttalelsene.

- Det ble litt voldsomt med den «Kon-Tiki»-kritikken, det var for sterkt å kalle den talentløs. Det var ikke først og fremst filmen jeg var kritisk til, men at Göteborg filmfestival valgte den som åpningsfilm, nyanserer Andersson før han fortsetter:

- «Kon-Tiki» spekulerer uten tvil i publikumsfrieri, og er en bestillingsfilm, synes jeg. Jeg har laget bestillingsfilm selv, og det som betegner dem er at de mangler kunstnerisk kvalitet. Og da synes jeg ikke den skal åpne filmfestivalen. Men jeg vil nesten be «Kon-Tiki»-folket om unnskyldning, for så ille ment var det egentlig ikke, sier regissøren.

Etter en pause legger han til:

- Dere har så mange fine kunstnere på alle områder i Norge, som Vesaas, Vigeland og Bjørneboe, og da bør man kunne gjøre litt mer enn «Kon-Tiki».

DEBUT: Andersson hadde kjempesuksess med debutfilmen, «En kärlekshistoria», med Ann Sofie Kylin og Rolf Sohlman i hovedrollene. Foto: Walter Hisrsch/Oro Film

Andersson er som kultfigur å regne i filmmiljøet. Etter å ha hatt knallsuksess med debutfilmen «En kärlekshistoria» i 1970, og deretter budsjettsprekk og flopp på oppfølgeren «Giliap» i 1975, ventet han 25 år med å lage flere spillefilmer. «Pausen» brukte Andersson blant annet på å lage drøye 300 reklamefilmer. Noe han er åpen på var av ren nødvendighet.

- At vi gikk så mye over budsjett var ikke bare min feil, men regissøren får jo alltid skylden. Hadde det blitt en suksess, hadde ingen sagt noe. Men det ble det ikke, så jeg var helt «ut» i bransjen. Jeg hadde jo satt lønnen min i filmen, så jeg var lutfattig, hadde småbarn og fikk ikke en gang låne 1.000 kroner av filminstituttet da jeg ba om det. Så ille var det, forteller han.

På tjue år med reklamejobbing fikk han bygget opp et eget studio, med eget utstyr og dermed frihet til å lage det han ville. Da han skapte spillefilm igjen, var det suksess på ny. «Sanger fra andre etasje» (2000) vant juryprisen i Cannes og «Du levande» (2007) konkurrerte i Un Certain Regard og vant svensk Amanda.

TABLÅFILM: «Du levande» er også en film satt sammen av uklippede tablåer. Foto: Oro Film

- Å vende tilbake til spillefilm var målet hele tiden. Hadde jeg ikke hatt behov for det, så hadde jeg nok aldri laget reklamefilm. Men nå tenker jeg at det skal bli deilig å lage litt reklame etter dette, sier han og ler.

«En duva» har han nemlig holdt på med i nesten tre år, og blir den avsluttende filmen i det han ser som en trilogi med de to foregående. Og i likhet med dem, er denne filmen satt sammen av scener som ikke er klippet i. Hele 40 tablåer skal stokkes til en film som blant annet tar for seg temaer som kollektiv skyld og tilgivelse.

- Filmen er ikke narrativ. Jeg kaller den for «nedslag i tilværelsen», og den er full av anakronismer. Den har en klar referanse til mitt idol i filmhistorien, Luis Buñuel. Stilen jeg jobber med, er som hukommelsen. Hukommelsen rendyrker, og da forsvinner noe og andre ting blir tydeligere. Det er hukommelsens estetikk, forklarer Andersson.

VG får være med når «slavescenen» skal spilles inn i en stor hangar på Fornebu. På settet er det hunder, kolonimaktsoldater og slaver i lenker. Og en gedigen trommel med trompet-tuter stikkende ut. Trommelen er 5,5 meter i diameter og 8 meter lang, og forestiller et torturinstrument Andersson kaller et asylsk orgel. En grønn duk i bakgrunnen skal senere forvandles til afrikansk steppelandskap.

- Jeg er så glad jeg får laget denne scenen. Forbrytelser mot menneskeheten er et tema jeg har jobbet med lenge, og slaveriet er noe av det verste. Men egentlig handler scenen om forsoning, om forlatelse for alt det fryktelige vi har gjort, forteller regissøren.

NORSKE STATISTER: F.v. Olaf G. Alteren, Olivier Mukuta, Elon Djuma og Ian Campbell spiller henholdsvis kolonisoldater og slaver i en av filmens 40 scener. FOTO: TROND SOLBERG/VG

I scenen skal vaktene lede de sammenlenkede slavene inn i det asylske orgelet. Det skal deretter svive rundt, og synkront med slavenes smerte stiger vakker musikk fra instrumentet.

- Alt vi har gjort hittil er jeg veldig fornøyd med, men jeg må si: Det vi har gjort i Oslo nå er den beste scenen hittil! Sier en begeistret Andersson.

I forbindelse med castingprosessen reagerte artist og skuespiller Asta Busingye Lydersen med et kritisk innlegg i Aftenposten etter at hun ble kontaktet med forespørsel om hun eller noen hun kjente kunne stille som slave på film - i bar overkropp.

- Det er klart jeg kan forstå henne, for filmbransjen er full av spekulasjoner i nakenhet og sex. Men det var jo på ingen måte våre intensjoner. Vi ville konstruere scenen eller gamle etsninger og fotografier fra kolonitiden i Afrika, og på dem hadde alle kvinnene nakne bryster. Det ville være synd om man på grunn av det her ikke turte å være tidsriktige, sier Andersson om kritikken mot stereotyp casting av skuespillere med afrikansk etnisitet.

- Men du liker angivelig å provosere?

VANT: Roy Andersson fikk juryprisen for beste regi da «Sanger fra andre etasje» knivet i hovedkonkurransen i Cannes i 2000. Foto: Petter Oftedal

- Det synes jeg man skal gjøre. Kunst skal provosere - om jeg får kalle meg kunstner, da. Jeg pleier å unngå det ordet. Men kunst generelt skal være utfordrende, fastslår han.

- Du har også sagt at du synes filmer skal være pretensiøse...

- Ja, man må våge å være pretensiøs om det skal bli noen ting! Det er kjedelig med filmer som ikke er pretensiøse, synes jeg. I Sverige sier man «pretto». Både «Sanger fra annen etasje» og «Du levande» ble anklaget for å være «pretto», sier Andersson og smiler hjertelig.

Men selv om filmene hans etter eget utsagn er pretensiøse, har de også mye mørk humor.

- Det er flaks at menneskene har anlegg for humor. Det er så mye elendighet i tilværelsen, og det er flaks at man kan se på det med litt glimt i øyet. Med humoren jeg holder på med vil jeg latterliggjøre menneskets dårlige sider, sier han.

- Hva er målet for «En due satt på en gran og funderte på tilværelsen»?

- Det er Gullpalmen i Cannes, «of course»! Ikke bare for den glamorøse siden av det, men det innebærer jo at folk får interesse for filmen. Og om man får Gullpalmen, betyr det garantert salg til kanskje hundre land.

Men Andersson har slettes ikke alltid vært så sikker:

- Av og til kan man miste selvtilliten og troen på det man holder på med. Da jeg så første råklipp av «En kärlekshistoria», tenkte jeg «Herregud! For noe skit, det er det verste som er gjort!». Det eneste jeg tenkte var å få i havn kontrakt på en ny film før noen så den, men så ble det jo pangsuksess.

Regissøren ville opprinnelig bli forfatter, og skriver egne manus. Han har også skrevet på en roman i rundt åtte år. Men han liker filminnspillinger fordi de er så sosiale. Etter en lang innspillingsdag kan 70-åringen gjerne spille musikk til langt på natt.

- Med teamet på «Du levande» kunne nesten alle spille et instrument. Så vi «jammet» som faen etter innspilling. Vi drakk vin og jammet så naboene banket på døren og ringte politiet. Jeg tror vi hadde politiet på døren flere ganger, forteller han og ler.

Andersson spilte trombone på jazzklubber da han var ung, men la det på hylla for å takle både skolegang og ekstrajobb. Nå går det mest i gitar.

- Gledene i livet er humor, musikk og vennlighet, fastslår han.

SANGER: Et klipp fra juryprisvinner «Sanger fra andre etasje». Foto: Europafilm

- Hva gjør du etter denne filmen?

- Jeg synes Louis-Ferdinand Célines «Reisen til nattens ende» er verdens mest interessante roman. Jeg var 27 da jeg leste den, og syntes den var fantastisk. Opp gjennom årene har jeg sagt at jeg vil filme den om det er mulig, og nå vil forlaget Gallimard i Paris at jeg skal gjøre det, sier regissøren.

At forespørselen kom akkurat nå synes han er på grensen til irriterende.

- Jeg snuste på det for ti år siden, men da var jeg jo ti år yngre, og jeg vet at den filmen vil kreve enormt mye. Den utspiller seg i Detroits bilfabrikker på 30-tallet, Paris på 30-tallet, i Flanderns skyttergraver og Afrikas kolonier. Så til dels lurer jeg på om det er mulig å få et budsjett til dette, og så lurer jeg på om jeg orker. Jeg har jo fylt 70 år, og det vil ta minst tre år. Jeg tror også den vil koste nærmere en halv milliard. Jeg vil ikke si ja til å regissere den om ikke vi har 500 millioner til rådighet, konkluderer Andersson.

Men først skal han ha ferie. Det er han blitt bedre på med alderen.

- Nå går det bra, men da jeg var yngre var de to første ukene på ferie alltid et mareritt. Vi hadde et hus jeg måtte gjøre mye med, og jeg ble så passiv og gikk med hammer i hånden og kikket i to uker før jeg kom meg til en byggevarebutikk. Før ble jeg alltid deprimert en ukes tid når jeg var ferdig med reklamefilmer. Det tok en uke før anspentheten slapp taket. Det var en slags meningsløshet og tomhetsfølelse. Det plaget meg i mange år, frykten for tomheten. Men det gjør det ikke lenger.