Foreldrene tok livet fra disse 33 barna

Klikk her for å dele dine tanker og opplevelser rundt det rystende VG Nett-dokumentet med våre lesere!

422 innlegg

Filtrér:
Fylke og kommune:
12. august 2010

En eksplosjon!

Mine erfaringer lyser rødt når jeg tenker på min jordiske pappa. Psykisk vold var en del av min barndom/oppvekst..Jeg antar at slag mot hodet var en utløsende årsak til at jeg var epileptiker som barn. Han gjorde meg til et nervøst barn, årvåken for den minste bevegelse... Min bror og meg måtte plukke vårt eget bjørkeris...F.t. har jeg ingen kontakt med ham, noe som er like greit. Føler intet mer enn medlidenhet for ham. Han er årsak til de feiltolkninger mitt voksne liv har måtta tåle. Gud tilgi, "Den Hellige Ånd" gjør det ikke.
11. august 2010

Du kan være anonym

Meld fra om barn som lever under uforsvarlige oppvekstvilkår. Ring 116111 eller ditt lokale barnevernskontor, eller se på www.116111.no på internett, hjemmesiden til Alarmtelefonen. Du kan være anonym når du melder en sak til barnevernet. Hilsen Barneombudet
10. august 2010

strengere straffer!

Hva er det som skjer i Norge? når jeg leser dette får jeg helt vondt inni meg..her er det mennesker som setter ett nytt liv til verden, det klarer de helt fint. de velger selv å beholde barnet/barna og så velger de å ta livet av dem? er folk helt sinnsyke? om mann har det vondt inni seg så får mann straffe seg selv og ikke folk rundt seg ved å ta liv. personene som arbeider med å beskytte barn burde seriøst gjøre noe med disse reglene. barn kan ikke snakke for seg selv, vi voksne må gjøre det for dem og se hva vi gjør? vi klarer ikke en gang å holde dem innelåst så lenge som de fortjener en gang! egentlig burde de ikke bli innelåst..de fortjener ikke å leve lenger. det er min mening. rettsystemet burde trappe straffene opp 2 hakk! tenk på de som har blitt mishandlet av sin far/mor ect. og beviser kommer frem, men straffen personen får er 3 år. etter 3 år vandrer den straffedømte ut igjen og kan fortsette med livet sitt, mens den som har blitt mishandlet sliter med å forholde seg til de fleste mennesker, seg selv, tillit, selvbilde, frykt, depresjon og vrangforestillinger. hele livet har blitt ødelagt. få opp øynene!
10. august 2010

Ubeskytta barn

Hva er det egentlig som skjer i Norge? Hva er egentlig verdien på ett barn når lovene gir foreldrene mer retter enn dem? Hvorfor i all verden får foreldre som har mishandlet barna besøkelsesrett? Så langt jeg kan se så gav de den opp i det øyeblikk de la hånd på dem. Vil ikke si at alle saker er like ille, eller at barna burde fjernes fra hjemmet i alle saker – men det minste som burde vært gjort skulle vært å gi straffer på minst 10 år… Men nei da – barna har fått varige men… og foreldrene fikk ikke engang fire år i fengsel...? Med tanke på kostnadene som vil komme når barna skal i terapi, årene det vil ta for dem å få et så normalt liv som mulig så er straffen ett klaps på hånden i forhold. For barna sin del burde de få valget om å se dem igjen.
20. juni 2010

Å TA ET LIV.

Jeg vet ikke va jeg skal si akkurat nå. Selsakt sunes jeg veldig synd på Siri,såm har åpp levd sitt største maritt i sitt liv.
10. juni 2010

Å vite.

Når en mor og en far skilles er det ofte sånn at det blir konflikter. Jeg er har selv ikke opplevd det men jeg har en venninne som har opplevd det. Faren og moren hennes er skilt og faren ble sur pga at moren skilte seg fra mannen. Grunnen til at de ble skilt var moren mente at faren skrek og brølte veldig mye. De hat nå fordelt omsorg og faren lar sinnet har haar for moren ¨gå utover datteren på 14 år. Hun har opplevd bli s¨lått og sparka, blitt kasta ting på. Hun frykta på å bli voldtatt. Men hun fikk hjelpe ved å melde fra til Barnevernet. Barn som meg og eldre må ha mot til å si fra, men ofte blir man redd og tenker på hva skjer med forelderene mine? Blir de satt i fengsel pga meg? Så det jeg mener er at , barn trenger hjelp og selv om barn kan være bråkete elelr stygge i kjeften er det en grunn. Så hjelp oss med fremtiden vår!
13. mai 2010

Å sitte bak kjøkkenvinduet sitt og snakke om det fryktelige.

Jeg har selv erfaringer knyttet til dette temaet, har opplevd selmord og søskendrap i nærmeste familie. Men jeg kunne overhodet ikke tenke meg å gi VG detaljerte opplysninger om dette, som så kan presenteres i tabloidisert form.Jeg kan ikke se at måten VG tematiserer dette på, ville kunne gjøre noe fra eller til, i forhold til realitetene i det som tematiseres. Formen spiller kun på følelser og stimatisering av de involverte. Da jeg skulle betale for varer på Rimi, fredag den 7 mai, slo VG`s førsteside mot meg, ved kassa: bildet av to jenter, og en fet skrift som forteller at de er drept av sin mor. Jeg tenkte, "å nei, ikke nå igjen". Men kjøpte ikke VG. Og dermed tok det en dag, før jeg forstod hvilken sak førstesiden refererte til. Selv om saken, på grunn av layouten, tok stor plass på førstesiden, stod det ingenting om når drapet hadde skjedd (2007). Jeg måtte i såfall, kjøpt avisen, og lest i den, for å få vite dette. På grunn av mine egne erfaringer - og den visuelle formen som saken ble presentert i - virket avissiden svært sterkt på meg. Og jeg hadde ikke noe valg;plassert som avisa var ved kassa, og den påtrengende visuelle formen, oppfattet jeg "budskapet" ved et tilfeldig øyekast. Jeg valgte ikke å lese dette: avisen valgte for meg. Jeg har ingen som helst tiltro til at avisen velger å fokusere på dette utifra en etisk motivasjon. Ei heller for å bidra til "folkeopplysning" eller økt innsikt i det, svært komplekse, og for noen av oss "overlevende" traumatiske fenomenet. Den eneste effekten er at personer kan sitte "bak vinduet sitt" (= den tabloide avisen) med kaffekoppen, riste opprørt på hodet og si: noe så forferdelig! Hvilket menneske er dette som dreper seg selv og sitt barn. Enhver står selvfølgelig fritt til å gi bilder, opplysninger til VG, men jeg begriper ikke i hvilken hensikt jeg, som leser, skulle klikke på de enkelte bildene av barna (på nettavisens utgave), for så å få et kort detaljert resyme. Det holdet for meg å vite at X antall barn er drept av sine foreldre: de videre invividuelle opplysningene tilfører ikke noe som helst. Annet enn mulighet for en slags identifisering som gjør at leseren kan kjenne en opprørthet, tristhet, uten at dette på noen måte vil kunne forhindre flere mulige selvmord og barnedrap. Kun fordømmelse og opprørthet.
12. mai 2010

Barna har rettigheter de også.

Jeg får helt vondt av å lese at barn blir mishandlet på alle måter her i verden.Både fysisk og psykisk. Det er helt forferdelig at mennesker kan gjøre noe slikt mot små uskyldige barn som faktisk ikke har bedt om å komme til denne verden! Forstår at har man små barn i trassalderen som ikke vil høre, og gjør at man kan bli ganske sliten, rådvill og sint iblant, kan sette enhver voksen ut av spill, men å ty til vold er IKKE AKSEPTABELT. Tenk at disse barna vet ikke bedre stakkars og vi voksne må holde hodet kaldt og ta ansvar for det livet vi har satt her til verden. Jeg klarer bare ikke å forstå at mennesker gjør slikt....hva går igjennom hodet på det mennesket som slår og dreper barnet sitt? Helt ubegripelig!!!!!
12. mai 2010

Barnas beste

Hvorfor skaper skilte foreldre en konflikt som rammer barna ? Er det økonomiske hensikter eller er det vedkommendes personlighet som gjør at samarbeid blir umulig. Barnas beste blir ikke ivaretatt når foreldrene er uvenner og snakker nedsettende om hverandre. Barna blir utrygge, nervøse og veldig lojal mot den foreldren som har omsorgen. Det skal mye til før barna sladrer på foreldrene og hva skal en gjøre dersom barna sier ifra ? Blir de straffet senere dersom dette blir kjent ? Hvordan reagerer barnevernet når de får en bekymringsmelding ? Familiene og vennene blir hjelpeløse vitner til det som skjer, og det offentlige hjelpeapparatet finner ingen vei ut av konflikten. Dette er svært trist å oppleve på nært hold, når en vet at barna og foreldrene kunne fått mye hjelp fra familiene og venner dersom de hadde hørt på andre sine synspunkter.
11. mai 2010

Bukken og havresekken

Hva med de barna som ikke vet at de blir utsatt for omsorgssvikt, fordi alle forteller dem hvor godt de har det i Norge? Hva med de barna som ikke vet at de blir utsatt for omsorgssvikt av en psykopat forelder, fordi denne personen presenterer en sympatisk fasade utad? Hva med de barna som tilstadighet får høre hvor heldige de er som har så fantastisk snille foreldre, og som bare blir stående å måpe når de får høre det fordi det stemmer så dårlig med deres egen virkelighet? Hva med de barna som til stadighet må løpe ut av huset uten sko når far eksploderer? Hva med de barna som aldri får oppleve dialog, blikk-kontakt og fysisk berøring fra mor fordi hun er helt i sin egen verden? Hva med de mishandlede barna som aldri kommer i kontakt med helsevesenet fordi voldsutøveren også er familiens lege? Hva med de barna som sørger dagen lang på grunn av manglende omsorg fra mor, men ikke kan vise det fordi de da blir tvangsmedisinert med antidepressiva av far? Hva med dem som tror at de har det som alle andre barn, og som skammer seg over å ikke takle hverdagen og livet sitt? Hvordan kan de få hjelp? Hvordan kan samfunnet plukke opp deres lidelser, når omsorgssvikerne er så geniale til å skjule forbrytelsene sine? Sporadiske hjemmebesøk ville ikke ha hatt noen som helst effekt her, fordi forestillingen "Den glade familie" straks ville ha blitt vist til besøket var over.
10. mai 2010

Foreldrevern eller Barnevern?

Barn i Norge har et svakt rettsvern. Rådende myndigheter griper inn altfor sent i altfor mange tilfeller. Hvor ofte må vi informeres i media om at man har avdekket en grusom omsorgssviktsituasjon, hvor det viser seg at 'alle' har visst noe, men ingen har brydd seg tilstrekkelig nok til å endre hverdagen til disse barna. Jeg jobber med ungdommer som har rus, adferd og psykiske utfordringer - og de aller fleste av disse har vært de barna som ingen har fjernet fra en håpløs omsorgssituasjon hvor de har vært utsatt for vold, trusler, overgrep og grov omsorgssvikt fordi mamma og pappa har vært uegnet som omsorgspersoner. Ofte er det generasjoner av dysfunksjonalitet, den sosiale arven er tung å bære for små barneskuldre. Alle oppegående mennesker har tanker og kunnskaper om hva en trygg, kjærlig og forutsigbar oppvekst innebærer og de fleste av oss har viljen og evnen til å sette dette ut i praksis. Men hva med de som har viljen men ikke evnen, hvor langt skal tilrettelegging fra barnevernet gå for å ivareta omsorgen i hjemmet? Er du istand til å oppdra og ivareta dine barn når andre må tilrettelegge for dette med ulike støttetiltak? Hvem er verdige som foreldre og hvem er det ikke? Hvem har størst rett til å vernes? Barna eller foreldrene? Skal vi hjelpe disse barna må vi slutte å se på de som en rettighet foreldrene har. Noen ganger er mor eller far offer for sine egne omstendigheter og er i så måte 'unnskyldt' for sin manglende omsorgsevne, mens andre ganger er mor eller far uegnet pga sine egne valg og handlinger. Uansett skal ikke barn behandles som en rettighet, de er selvstendige individer som har rett på kjærlighet, omsorg, mat, klær, grenser og ikke minst TRYGGE voksne. Vi eier ikke barna våre, de eier seg selv og vi foreldre er den viktigste redskapen de har. Slik at veien frem til voksenlivet ikke blir mer kronglete enn at de kan eie seg selv når de kommer dit. Så til alle dere som ser disse barna, ikke se bort, gi de en mulighet til å bli trygge voksne så de igjen kan ivareta sine egne barn.
10. mai 2010

Enig, det er på tide

Etter å ha jobbet i flere år i barnevernet, hvor vi så at vi i orge driver like mye, om ikke mere, med foreldrevern, som barnevern, må jeg si at dette er på tide! Mange barn gruer seg til samvær med foreldre, det kan utallige fosterforeldre si noe om! Jeg vet om barn som er blitt så hardt skadet av biologiske foreldre, men som man ikke får flyttet pga byråkratisk tull, lite ressusser, provoserende advokater og lange og utallige rettssaker, så ja, endelig oen som tar barna på alvor! Det er ikke for tidlig!!
10. mai 2010

Ja ja....

Da får vel jeg bare si hjertelig velkommen til barnevern og politi. De vil nok komme ofte og så jeg får passe på å ha kaffen klar. Som mor til barn med både adhd og autisme spekter problematikk så sier det seg selv at her er høyt volum, stadige raseri anfall og MASSE blåmerker. Et par av barna får i tillegg blåmerker uten å ha merket det. Barna mine leker, herjer OG FALLER! Og vet dere hva når de faller eller slår seg på andre måter som feks å gå på dørkarmen i barnehagen, så får de blåmerker. Skal jeg melde barnehagen for misshandling? Barnet kom jo hjem med flere blåmerker enn da det dro. Eller skal jeg melde skolen for ikke å gi foreldre beskjed når et barn skader seg i skoletida? Eller om lærer ser et barn skader seg og forlanger at barnet skal fortsette aktiviteten? Eller en sfo ansatt ber barnet slutte å tulle når det gråter etter å ha slått hodet i isen? Hva med alle slike saker? En gutt på en naboskole bløe tatt hardt i av læreren og fikk ikke forklare "sin nesevise" kommentar, moren har tatt tak i dette og hva gjør skolen? Jo de tar inn en liten gutt i småskoletrinnet på møte med rektor og den nevnte lærer og forklarer gutten "at det var da ikke så ille" Så får mor brev om at lærer ikke har gjort noe.....men der var vitner....som var like gamle som gutten. Jeg har ingenting å skjule, JEG BA OM HJELP jeg og dermed ble det den undersøkelses saken. Men der var ingen omsorgssvikt gitt. Det var diagnosene som skapte problemene, ikke foreldrene. Jeg har og tidligere blitt meldt til barnevernet på løgn og tull. Jo da barn skal vernes mot vold og andre typer misshandling. MEN den som melder bør være sikker. Å bli meldt til barnevernet for misshandling eller på andre måter bli misstenkt for slikt er en ubeskrivelig stor påkjenning. Og det blir ikke mindre påkjenning av at man vet med seg selv at man ikke har gjort noe galt. Om man som foreldre skal polstre barna og nekte de å leke i frykt for blåmerker, skrubbsår etc.......da synes jeg synd på barna da og. Men da blir vel foreldrene tatt for frihetsberøvelse? Uansett så kan ikke foreldrene gjøre rett. Ta de som misshandler, men VÆR SIKKER FØR DU MELDER NOEN!
10. mai 2010

Barn som har blitt hørt og håper flere tør ta sjansen for barna sine

Hva skal man gjøre når barna bønnfaller mor om å gå fra far fordi han ikke er snill da. Da skiller man seg ikke for egen del. Barna og jeg har blitt utsatt for psykisk og fysisk vold under flere år. Barna ble så nervøse av fars oppførsel når vi var alene med ham, aldri når andre så oss eller var i lag med oss. Han passet alltid på at vi var alene med ham når han var slem. Det var drikking og bråk og drapstrusler hver gang det ble helg, høytid og ferier. Vi gruet oss alltid til det skulle bli helg og ferie for da vanket det bank og trusler. Jeg ble i forholdet for at ikke barna skulle bli tvunget til å være hos ham alene på grunn av delt omsorg. Jeg led under frykten for hva som kunne hende barna når de var alene med ham når han drakk. Det endte med at barna bønnfalt meg om at vi skulle flytte. Det har gjort barna våre usikre på seg selv og menn. Nå har vi fått litt tid for oss selv og jeg kan se at barna og jeg har gjort et riktig valg for vårt liv og helse. Barna har gjort store fremskrit den tiden vi har bodd alene. De er blitt sikrere på seg selv og bedret sine karrakterer med det tredoble på skolen. Skoleverket og helsesøster ser at barna nå har det bedre. Var det virkelig et dårlig valg å velge det barna ville at en skulle velge. Vi har bare valgt å flykte fra en vond og skummel tid som ga oss mareritt og nervesammenbrudd. Fortjener virkelig noen barn å leve under forhold hvor de gruer seg til kvelder da far drikker og er slem og voldelig både fysisk og psykisk. Jeg er ikke av den typen som ville hevne meg for å holde barna borte fra far. Det er barna som ikke orket mer. Far hevner seg på oss med at han har beholdt klær, leker, og alt vi eide. Vi flyktet og har vært nødt til å skaffe oss alt nytt fra bosted til klær og møbler. Det er tross alt bedre å starte fra 0 så lenge en slipper terroren og en kan føle seg trygg. Jeg håper det ikke er for sent for barna at jeg ventet til de bønnfalt meg om å dra. Håper jeg kan få de helt fine igjen. Håper at de kan tilgi meg for at jeg ikke torde å reise før, for da hadde de hatt det mye bedre i oppveksten sin. Det er ikke lett å reise fra en voldelig mann som truer med å ta fra deg barn og alt du eier. Tross alt er barna det viktigste ikke alt du eier det er bare ting. Det er ikke alle som velger å ta med seg barna for å hevne seg i en skillsmisse sak. Det er faktisk noen som faktisk lider under voldelig e forhold. Det er bare det at vi ikke blir trodd på grunn av manglende bevis fordi disse mennene sørger for at de er perfekte når andre er tilstede. Dere forståsegpåere som sier at kvinner lyver for å hevne seg kan jo prøve å bo sammen med de fyrene vi så inderlig påstår er slemme for å hevne oss. Det er jo bare sprøyt. Det er faktisk en god del barn og kvinner som lider under voldelige menn her i landet.
10. mai 2010

Takk Storberget!

Tror det kan redde mange barn hvis helsepersonell blir flinkere til å ta ansvar for å melde fra om vold i nære relasjoner. Skal legen også melde fra når barnet jevnlig er vitne til grov vold mot mor? Barnet trenger vel hjelp til å bearbeide alle de fæle inntrykkene? Det er vel større fare for at barn i slike familier selv også kan bli utsatt for fysisk vold eller drap?
10. mai 2010

Hovedfokuset blir feil

når det er voldsutøvelsen og jakten på evt. skyldige som kommer i sentrum. Hovedfokuset må ligge på forebygging, og da også på tidligst mulig stadie. Hms i verftsindustrien sier at for så og så mange små skader er det en større skade.For så og så mange større skader er det en alvorlig skade. For så og så mange alvorlige skader er det et dødsfall. Med det vil jeg si at for hvert barnedrap pga vold bare er toppen av isfjellet. Er overbevist om at det er veldig mange foreldre som sliter forferdelig i Norge. Redselen for at barnevernet tar barna er langt større enn troen på at de faktisk kan legge til rette for de kan få hjelp.Man skal skrives inn i et system og kommer ikke ut derfra før de er 150% overbevist om at foreldrene klarer seg selv.Hadde terskelen vært lav, hadde flere oppsøkt hjelp.Opprett et lavterskeltilbud. Mennesket klarer seg lenge uten drikke, veldig lenge uten mat, men søvn klarer vi oss ikke uten.Det er skremmende farlig med for lite søvn.Kjenner flere som har erfart at de på et tidpunkt faktisk kunne tenkt seg å hive ungen ut vindet.Det kan jeg forstå.Heldigvis har de ikke gjort det.Normalt gjør ingen det, og normalt ønsker ingen gjøre det. Legg til rette for at foreldre får den søvn, hvile og avlastning de trenger da er mye på plass. I tillegg nevnes skilsmisse som et sterkt moment i fokuset på vold mot barn med døden til følge. Skal man ta dette punktet på alvor må man faktisk gjøre det som gjøres kan for å få gode og stabile familier. Det må sørges for obligatorisk parkurs (kommunikasjon og konflikthåndtering) før familie stiftes. Parterapi må etter hvert også inn i veldig mange tilfeller. Forebyggende arbeid på tidligst mulig stadie er gull verd, ja også i kroner.
10. mai 2010

Ingen god oppfølging av familien

Jeg er selv mor til et barn som har en rusmisbrukende far. Han blir ofte utilregnelig i forbindelse med rusintak, og har vært voldelig fysisk og psykisk mot oss og andre. Jeg har heldigvis fått fred de siste årene, men det har kostet meg mye.Jeg og barna har måttet starte opp på nytt, 2 ganger, takket være omstendighetene. Vi har levde under kontinuerlig stress i 4 år. Dette fordi, Da vi søkte hjelp fra systemet, måtte jeg bruke mye tid på å bli trodd. Sosialkontoret på stedet mistrodde meg, og mente jeg"krisemaksimerte". De var svært lite hjelpsom, De sa jeg var hysterisk, og koblet inn barnevernet for å sjekke ut om jeg var velbevart. Det var jeg, har attest nå. Jeg føler meg forsatt krenket av episoden. Heldigvis var domstolene fornuftige, og skjønte situasjonen, særlig da mannen brukte ukvemsord mot retten, det endte med at han ble fradømt samvær i høyeste instans, etter 2 dommer. Midt opp i dette stresset virket oppfølgingsystemet veldig dårlig. Jeg ble behandlet svært dårlig, og man tok aldri barnas følelser på alvor. Jeg endte med å flytte langt bort etter endt sak. Og har begynt et nytt liv i en annen kommune. Her virker det greit, men jeg er også forsiktig med å fortelle om det vi har opplevd. Jeg er redd for å bli mistrodd igjen. Vi har havnet på nederste hylle sosialt på grunn av det, og jeg har gjeld til den kommunen jeg bodde i før, fordi de ikke ville hjelpe meg i min vaskelige periode, måtte jeg ta opp sosiallån for å dekke inn utgifter som ble større enn normalt livsopphold, fordi barna trengte ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke familie som kunne hjelpe. Jeg har utestående kommunaltlån på ca 25000 kr. Som kommunen har sendt Lindorff, til tross for at de vet jeg er alene rundt barna mine.sdet hindre meg i å få viktige ting som internett og fasttelefon, eller lån til en brukt bil -Hvorfor skal det være slik? Man må hjelpe ofrene,ellers får barna ødlagt sin barndom, og fremtidsmuligheter. -Jeg tror mange lar være å forlater sine voldelige partnere, fordi de vet hva som kan vente de av behandling. Jeg vil heller ikke anbefale noen å be om støtte fra hjelpeapparatet, etter det jeg har opplevd. Prøv å redd deg selv!
10. mai 2010

forsømte barn

Kanskje noen foreldre hadde taklet foreldresitusjonen bedre med hjemmebesøk og veiledning? F.eks.: Besøk av "helse/omsorgsarbeider" som kan hjelpe de i gang om morgenen, se til at barn kommer til skolen , med rene klær, god frokost og niste...kanskje for mange en riktig start på dagen gjør at livet blir bedre, for både barn og foreldre?
10. mai 2010

Lysbakken bør tenke seg VELDIG godt om

Jeg har lest det som andre her har skrevet og jeg blir faktsik veldig provosert når jeg leser at man skal bli straffet for den minste lille mistanke..greit nok..jeg skjønner at Barnets Beste skal komme først, MEN hva med foreldrene..hvis de har blitt mistenkt for å ha rista eller mishandlet og de bedyrer sin uskyld,men hele rettsvesenet er mot dem og alle bare trykker dem lengre og lengre ned i driten...hva skjer da????? JO de blir fratatt ungen og må gjennom må brette ut hele livet sitt for offentligheten via rettsvesenet og blir stemplet som uduglige og det å leve sånt år etter år tar på foreldrene..ja jeg snakker av egenerfaringer...jeg er er helt enig i at foreldre som FAKTISK utøver vold mot ungene sine bør straffes på hardt,men når naboer og familie som kjenner foreldreparet sier at sånn er de ikke,så bør resten av verden også klare å høre etter...Synes politiet bør ta in del av skylden...de plomberer hus og tvinger en til å virkelig føle seg utstøtt fra samfunnet og det virker litt som at "Disse TAR VI"..de har nullrespekt for folk og privatliv..Nei hvis dette forslaget går gjennom så flytter jeg ut av landet og tar med meg resten av familien..Det er en SKAM det som nå har blitt foreslått for Norge...Nei han Audun Lysbakken BØR tenke seg flere ganger om før han virkelig går vider med dette...
10. mai 2010

barnemisshandling

Det bør være slik at den som anmelder er annonym i forhold til overgriper.Klart vi kvier oss for å melde i fra onm en bare er vitne til en enkelt episode,hvor ille skal det være før en sier i fra?
Vis flere