Hovedinnhold

VG-fotograf Harald Henden tildeles Røde Kors-prisen

Når den afghanske moren får sitt døde spedbarn lagt i armene, står VG-fotograf Harald Henden (54) klar for å dokumentere at enda et barn er drept i krig. Nå får Henden Røde Kors-prisen for jobben han har gjort i 25 år.

Denne saken handler om:

–  Å få Røde Kors anerkjennelse for at jobben vi gjør har sterke humanitære innslag, vil jeg ta med meg i resten av min karriere. Jeg er veldig glad for å få denne prisen, både personlig og på vegne av VG, sier Henden.

Stemmen til mennesker i nød

<p>FOTOGRAFEN: Harald Henden på Haiti i 2010.<br/></p>

FOTOGRAFEN: Harald Henden på Haiti i 2010.

Foto: Jan Grarup

Få i medie-Norge har sett mer nød, død og elendighet de siste 25 årene enn Harald Henden (54). Krig i Gaza, sult i Sudan, jordskjelv på Haiti. Balkan, Ukraina, Irak.  Harald har rykket ut til naturkatastrofer og reist på utallige planlagte reportasjereiser - hele tiden på jakt etter å vise menneskene og de humanitære lidelsene i krig og katastrofer. 

– Det er viktig og meget fortjent at Harald Henden får prisen. Det er den største utmerkelsen vi gir og spesielt viktig nå i en tid hvor hjelpearbeidere og journalister er stadig mer utsatt, sier president i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv.

Han har kjent VG-fotografen siden han startet som generalsekretær i 1991.

– Jeg har sett hvordan han gjennom sine bilder evner å være ofrenes talsperson på en måte som ord ikke kan dekke. Jeg har også sett hvordan Harald gjennom bildene, men også med sin tilstedeværelse, ivaretar ofrenes verdighet og respekt gjennom sin væremåte. Selv om han viser det skrekkeligste og mest sårbare i bildene, tar han aldri fra mennesker som har mistet alt deres verdighet. Det står det veldig respekt av.

Røde Kors skriver i begrunnelsen for tildelingen at Harald Henden er et tydelig eksempel på at ytringsfrihet og formidling av krigens lidelser kan gjøre en humanitær forskjell.

Tidligere prisvinner er blant andre Thorvald Stoltenberg, Nane og Kofi Annan og de frivillige i Utvika og Regjeringskvartalet 22.juli 2011.

Stolt redaktør

VG-redaktør Torry Pedersen er stolt: – Harald er en helstøpt pressemann med både hode og hjerte. Han vinner internasjonale priser for sin journalistiske formidlingsevne fra de største kriser i verden, samtidig som han alltid viser medmenneskelig varme og omtanke for krisens ofre. Det er medarbeidere som Harald Henden som gjør at vi i VG kan oppfylle vårt samfunnsoppdrag. At han nå kommer i det eksklusive selskap av personligheter som er tildelt Røde Kors-prisen, er høyst fortjent, sier Pedersen.


I 1995 er Afghanistan den glemte konflikten. Taliban er noe man bare har hørt om. Det pågår kamper.

Harald reiser med journalist Tom Bakkeli til Kabul. Det bombes fra fly og de drar mot området der bombene har falt. Det er i det de parkerer og går ut av bilen at kvinnen får sitt døde spebarn lagt i armene. Harald tar «Årets bilde.» Det gjør sterkt inntrykk på avislesere mange hundre kilometer unna.

- Hvordan er det å ta et slikt bilde? Hvordan jobber du i en slik situasjon?

– Jeg jobber med mennesker som følelsesmessig befinner seg i periferien av hva vi er konstruert for å tåle. I møtet med dem prøver jeg å opptre så lite forstyrrende som mulig, er nøye med at folk skal beholde verdigheten når de opplever noe de aldri burde oppleve. Et dødt barn har et navn og en alder. Som Riham Nabaheen i Gaza. Hun var ei jente på fire år som lekte ute da hun ble drept rett før våpenhvilen trådte i kraft på Gaza i november 2012. Hun er ikke bare et dødt barn. Hun er Riham og vi forteller om hennes familie. Det er viktig å menneskeliggjøre ofrene, sier fotografen.

<p>Fire år gamle Riham Nabaheen ble et av krigens siste offer i november 2012. Hun lekte ute på Gaza da et fragment traff henne i hodet. Pappa Meher (45) henter henne på likhuset og tar henne med hjem, til moskeen og til slutt til graven. Pappaen bærer Riham inn på gårdsplassen hvor datteren ble drept under et døgn før. Resten av familien og venner skal ta et siste farvel. Rihams bror Islam (6) hulker ut sin sorg. Foto: HARALD HENDEN</p>

Fire år gamle Riham Nabaheen ble et av krigens siste offer i november 2012. Hun lekte ute på Gaza da et fragment traff henne i hodet. Pappa Meher (45) henter henne på likhuset og tar henne med hjem, til moskeen og til slutt til graven. Pappaen bærer Riham inn på gårdsplassen hvor datteren ble drept under et døgn før. Resten av familien og venner skal ta et siste farvel. Rihams bror Islam (6) hulker ut sin sorg. Foto: HARALD HENDEN

Foto: Harald Henden, VG

Hjelpeløshet

Han går ikke uberørt ut av situasjonen når dramatiske bilder er tatt.

– Jeg slutter aldri å la meg berøre av møtet med mennesker i den ytterste nød og elendighet. De ønsker at historien skal bli fortalt. Måten de tar i mot en fremmed med kamera på, rører meg. Samtidig kan min følelse av hjelpeløshet være ganske enorm, sier Harald.

Den følelsen er sterkt tilstede i stråhytten til en familie i Sør-Sudan høsten 1998.

<p>SULT: Bildene fra katastrofen i Sør-Sudan er ufattelig sterke. De vekker engasjementet i Norge og pengeinnsamlingen gjør at flere kan hjelpes. Da blir jobben ekstra meningsfylt for fotografen.<br/></p>

SULT: Bildene fra katastrofen i Sør-Sudan er ufattelig sterke. De vekker engasjementet i Norge og pengeinnsamlingen gjør at flere kan hjelpes. Da blir jobben ekstra meningsfylt for fotografen.

Foto: Harald Henden, VG

Det er sultkatastrofe igjen og mennesker lider og dør i tusentall. Sult er fælt og unødvendig. VG sender Harald Henden og Tom Bakkeli. Det er en tung jobb. Leger uten Grenser som driver leiren de besøker, må velge blant utsultede og syke mennesker. Bare de som kan ha et lite håp om å få overleve, får hjelp. Mens Harald er inne i hytta til en familie, dør et av deres avmagrede barn. Han fotograferer. Bildene bør tas, sulten må dokumenteres, verden vet ikke hvor ille det er.

Reportasjen trykkes over 5 sider i VG. Bildene viser brutal og nådeløs sult. Reportasjen får stor oppmerksomhet. Engasjementet vokser. De fem store hjelpeorganisasjonene åpner sammen konto nr 1 og folk gir.

– Det er for meg et eksempel på at en reportasje kan føre til noe konkret. Noen ganger kan medias tilstedeværelse og dokumentasjon gjøre en forskjell. Å sette fokus på humanitær lidelse, konflikter eller naturkatastrofer er svært viktig. Jeg er takknemlig for at VG har gitt meg muligheten til å arbeide med dette i mange år. Det å oppsøke og dokumentere disse situasjonene er noe av det som har gitt en mening i livet mitt i alle disse årene. Jeg kommer til å fortsette dette arbeidet så lenge jeg kan.

Først og fremst medmenneske

Røde Kors mener Harald Henden gjennom bilder og handling har vist at det humanitære og journalistikken går hånd i hånd og hvor de kolliderer har det humane kommet først forVG-fotografen. 

Han har jobbet i Gaza og de andre palestinske områdene gjennom mange år. Fredag kom nyheten om at israleske myndigheter tok på seg ansvaret for angrepet som kostet fire lekende gutter i 10-årsalderen livet i juli 2014. Harald Henden løp mot bombenedslaget fra hotellet 300 meter unna og ga selv førstehjelp til en overlevende gutt fra storfamilien som ble så hardt rammet.

- Vi er journalister og er her for å dekke situasjonen som observatører.Vår oppgave er å fortelle omverdenen hva som faktisk skjer. Når det er sagt så er, i hvert fall jeg, et medmenneske i en slik situasjon, sa Henden til VG i etterkant av den dramatiske hendelsen. Han har senere vært tilbake i Gaza og truffet de overlevende, sterkt pregede gutttene.

I SADDAMS PALASS:http://www.vgtv.no/#!/video/63186/vgs-harald-henden-om-invasjonen-av-bagdad-i-2003-et-sammenhengende-mareritt

Henden kan dra på bare noen minutters varsel. Bagger med fotoutstyr, førstehjelpsutstyr, hjelm og skuddsikker vest ligger klare.

– Det er mentalt viktig for meg å vite at alt er på plass, ikke bare bagasjen. Det ligger i bunnen at risiko er en del av jobben. Frykt kan være en naturlig del av hverdagen. Derfor vil jeg ha færrest mulig ting som forstyrrer. Jeg vil ha mitt bo oppgjort. Jeg kan for eksempel ikke fordra uløste konflikter. Når alt dette er på plass, kan jeg ha fullt fokus på jobben jeg skal gjøre. Sikkerhetsmessig er det også helt nødvendig at sansene er skjerpet til en hver tid. Å bli ukonsentrert på grunn av andre bekymringer, kan rett og slett være farlig.

Farligere

Konfliktene i verden har endret seg de siste årene. Frontene er mer uklare, jobben som krigsfotograf er blitt farligere.

<p>Tusenvis av mennesker flyktet over grensen til Tyrkia da IS angrep Kobani i slutten av september i fjor. Når bor mange av dem på gaten samtidig som det bygges flyktningeleire mange steder i Suruc-provinsen. Hamida Hamelo (30), sammen med barna Saleh (3) i oransje og lille Abian (1,5) sovende er tre av dem. Mannen ble skutt og drept da de flyktet fra Kobani / Kobane og inn i Tyrkia. Nå er hun alenemor for fem barn. Foto: HARALD HENDEN/VG</p>

Tusenvis av mennesker flyktet over grensen til Tyrkia da IS angrep Kobani i slutten av september i fjor. Når bor mange av dem på gaten samtidig som det bygges flyktningeleire mange steder i Suruc-provinsen. Hamida Hamelo (30), sammen med barna Saleh (3) i oransje og lille Abian (1,5) sovende er tre av dem. Mannen ble skutt og drept da de flyktet fra Kobani / Kobane og inn i Tyrkia. Nå er hun alenemor for fem barn. Foto: HARALD HENDEN/VG

Foto: Harald Henden, VG

– For eksempel er deler av Syria så farlig at media ikke sender egne medarbeidere. Mange betaler heller ikke frilansere for stoff, av hensyn til deres sikkerhet. Man ønsker ikke å oppmuntre noen til å reise inn i områder som rett og slett er blitt for farlige. Det skaper også problemer. Vi får ikke lenger sikre opplysninger om hva som foregår. Mulighetene for at det skjer grove overgrep mot lokalbefolkningn er høyere når det ikke finnes uavhengige vitner. Men for meg er det er likevel områder, for eksempel i Syria, som er uaktuelle å reise til.

Harald fjerner så mye som mulig av risikoen ved å være godt forberedt. Han vil vite hvordan kollegaer reagerer i stressituasjoner, han jobber gjerne i team med erfarne fotografkollegaer fra andre medier.  Det gir en trygghet hvis ting skjer. Harald har sittet i bil på Vestbredden, ansikt til ansikt med en skuddklar israelsk stridsvogn, unngått å panikkrygge og heller gått rolig ut med hotellets hvite putevar i hendene. Han har selv blitt truffet av en israelsk gummikledt stålkule i bakhodet og gjør alt for å unngå å bli såret igjen.

FLERE PRISER:Tildelt den store journalistprisen

Kjempet for livet til kollega

Harald Henden har også kjempet for livet til venn og kollega Carsten Thommassen på hotell Serena i Kabul. Dagbladets journalist ble hardt såret da hotellet ble angrepet av terrorister. De norske journalistene fulgte utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk i Kabul i januar 2008. Henden med en fortid i Røde Kors hjelpekorps, brukte alt han kunne om avansert førstehjelp.

<p>EVAKUERES: Dagbladet-journalist Carsten Thomassen blir evakuert av norske journalister og norske og amerikanske soldater fra Serena Hotel i Kabul.</p>

EVAKUERES: Dagbladet-journalist Carsten Thomassen blir evakuert av norske journalister og norske og amerikanske soldater fra Serena Hotel i Kabul.

Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

- Jeg tenker fortsatt på hotell Serena og Carsten flere ganger i uka. Jeg trodde at vi hadde klart å redde ham. Det var fryktelig tungt da Carsten døde. Jeg hadde et ekstremt behov for å vite om han ville overlevd hvis jeg hadde gjort ting anderledes. Jeg snakket i mange timer med legevenner etter Serena. I dag har jeg forsonet meg med at vi gjorde det vi kunne, sier Harald.

Aldri mer basehopp

VG-fotografen har 3400 fallskjermhopp bak seg og er tandeminstruktør. Det er mye adrenalin i livet til en krigsfotograf, men han avviser bestemt at han er blitt en adrenalinjunkie. Fallskjermhoppingen er venner, et godt miljø og gleden elever viser når de har gjort sitt første hopp.

En gang har VG-fotografen stått på toppen av Kjerrag og gjort seg klar for basehopp. Han har kastet seg ut med skjermen på ryggen og landet trygt.

- Men hvorfor ble det med det ene basehoppet, Harald?

- Det var et ikke godt gjennomført hopp. Jeg merket at jeg kom for flatt ut og begynte å tippe framover. Jeg falt i 220 km/t, ti meter fra fjellveggen og mistet raskt mye høyde. Heldigvis tenkte jeg klinkende klart og skjønte at dette var en smule ugreit. Jeg fikk tatt en forlengs salto og kom etterhvert i posisjon slik at jeg kunne løse ut skjermen. Det gikk bra, men for meg er risikoen for høy. Det blir med det ene hoppet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Utenriks

Se neste 5 fra Utenriks