Hovedinnhold

Tigger fikk hjelp av minister - ble forfatter

<p>GODE VENNER: Tiggeren Jean-Marie Roughol og eks-minister Jean-Louis Debré er blitt gode venner og treffes jevnlig.</p>

GODE VENNER: Tiggeren Jean-Marie Roughol og eks-minister Jean-Louis Debré er blitt gode venner og treffes jevnlig.

Foto: Kristoffer Sandberg, VG
PARIS (VG) Da tiggeren tilbød seg å passe den pensjonerte ministerens sykkel, visste ingen av dem at det skulle forandre begges liv.

Denne saken handler om:

Den pensjonerte franske innenriksministeren Jean-Louis Debré hadde lagt noen mynter i koppen til tiggeren Jean-Marie Roughol før, kanskje en og annen seddel også, når han tilfeldigvis passerte Roughol på en av de faste plassene hans nesten øverst på Champs Elysees.

En varm vårkveld i 2013 syklet eksministeren ut for å kjøpe sigar på sitt faste sted like ved Triumfbuen. 

<p>BESTSELGER: Tiggeren Jean-Marie Roughol skrev bok om livet som tigger og uteligger med hjelp av tidligere innenriksminister Jean-Louis Debré.</p>

BESTSELGER: Tiggeren Jean-Marie Roughol skrev bok om livet som tigger og uteligger med hjelp av tidligere innenriksminister Jean-Louis Debré.

Foto: Kristofer Sandberg

Roughol tilbød seg å passe sykkelen mens han handlet. Da sigaren var kjøpt, kom de to i prat og Debré inviterte på en kaffe. Mens de satt der og snakket om alt og ingenting, gikk en ministerkollega av Debré forbi, med en vakker ung kvinne ved armen.

– Da han så meg i samtale med Jean-Marie, hørte jeg ham vende seg til kvinnen og si: «Uff, se han snakker med en tigger. Det passer seg virkelig ikke. At han gidder å snakke med en slik taper».

Debré ble rasende, men sa ikke noe. Isteden fikk det ham til å tenke.

– Jeg tenkte at hvis han hadde visst noe om Jean- Maries liv og person, ville han aldri sagt noe så idiotisk. Men siden han åpenbart ikke snakket med tiggere selv, kunne han jo ikke vite.

<p>TREFFSTED: Øverst på Champs Elysees, like ved Triumfbuen, er der Roughol og Debré tok sin første kaffe sammen. </p>

TREFFSTED: Øverst på Champs Elysees, like ved Triumfbuen, er der Roughol og Debré tok sin første kaffe sammen. 

Foto: Christophe Ena, AP

Og slik ble ideen født:

Jean-Marie måtte skrive sin historie. Folk måtte få forståelsen av hvordan livet på gata egentlig er. Og hva som kan bringe en dit.

Bestselger

Nå er boka «Je tappe la manche» (Jeg tigger) solgt i titusenvis av eksemplarer, den har vært nummer tre på Amazons bestselger liste og Jean-Marie er omtalt i medier fra Japan og Kina til New York, London og Dubai. I Paris blir han gjenkjent på gata av folk fra hele verden.

Men det har ikke vært lett å skrive bok, og det har tatt lang tid.

– Tålmodigheten er blitt satt på harde prøver. Vi har hatt mange heftige diskusjoner underveis, sier Debré.

– Først trodde jeg ikke han mente alvor, og så skjønte jeg ikke helt hva han mente. Jeg kan da ikke skrive, jeg har jo nesten ikke gått på skole, sier Roughol.

Det første året skjedde det ingenting, annet enn at Debré maste og Roughol stort sett trakk på skuldrene.

Så kjøpte Debré en notatbok og blyant til ham og ba ham få ut finger´n.

En vakker dag fikk Debré en beskjed fra sekretæren sin:

En Jean-Marie Roughol hadde ringt, men han ville ikke si hva det gjaldt.

<p>INN FRA GATA: Tiggeren Jean-Marie Roughol har endelig fått penger for boka han skrev, og bor nå i leilighet midt i Paris.</p>

INN FRA GATA: Tiggeren Jean-Marie Roughol har endelig fått penger for boka han skrev, og bor nå i leilighet midt i Paris.

Foto: Kristofer Sandberg

Redd

– Jeg ble så redd for at noe hadde skjedd ham og ringte engstelig tilbake. Så skulle han bare fortelle meg at han hadde begynt å skrive! Debré ler godt og legger armen rundt skuldrene til Jean-Marie.

– Jeg var redd det ikke var godt nok, hverken grammatikk, rettskriving eller det jeg hadde å fortelle.

Kunne virkelig noen være interessert i å vite hvordan han hadde funnet et smutthull inn i den nattestengte Le Parc des Buttes-Chaumont, der han kunne sove trygt under en busk? Hvordan det var å sitte og vente på den ene euroen du trengte for å kunne komme deg inn i varmen et sted å ta en kaffe? Hvor brutalt livet på gata er, med vold, ran, kulde og sult? Men også hvor fint det er å ha ekte venner som stiller opp for deg i tykt og tynt, som er glad i deg for den du er?

<p>LIVET PÅ GATA: Det er kaldt og brutalt å måtte leve ute.</p>

LIVET PÅ GATA: Det er kaldt og brutalt å måtte leve ute.

Foto: Harald Vikøyr, VG

Fasjonabelt

Pelskåpene beskytter godt mot vind og isende kulde i Avenue Montaigne. Her står Bentleyer og Ferrarier dobbeltparkert utenfor de kjente designerbutikkene som ligger som perler på en snor. Alle har dørvakter og vindusutstillinger med klær og tilbehør uten prislapp.

– Hei, gamle venn, stråler Bruno Feixera og gir Roughol en hjertelig omfavnelse.

Bruno er Chanel butikkens egen parkeringsbetjent, og kjenner Jean Marie fra den gang han hadde fast tiggerplass utenfor butikken.

– Dette var et område der jeg ofte fikk bra med penger, forteller Roughol.

Avenue Montaigne er et nabolag der man vet å sette pris på en høflig tigger som er ren, om ikke pen i tøyet, som hilser gjenkjennende og som aldri er pågående aggressiv eller ruset.

<p>GAMLE VENNER: Tiggeren Jean-Marie Roughol møter sin gamle venn Bruno Teixeira utnfor sin gamle tiggerplass, Chanel-butikken i Avenue Montaigne.</p>

GAMLE VENNER: Tiggeren Jean-Marie Roughol møter sin gamle venn Bruno Teixeira utnfor sin gamle tiggerplass, Chanel-butikken i Avenue Montaigne.

Foto: Kristofer Sandberg

Ble avholdsmann

– Jeg skjønte at jeg ville gå under hvis jeg ikke sluttet å drikke. Så en dag for syv år siden bare sluttet jeg å drikke, sier han stolt.

Nå er Roughol på besøk på gamle trakter. Han bor i egen leilighet midt i sentrum av Paris, lager mat på eget kjøkken, sover trygt om natten og skriver på bok nummer to.

– Men jeg må skaffe meg en ordentlig jobb også.

– Det er jeg som sier han må det, sier Debré strengt, og klapper sin venn på ryggen.

– Du skal skrive ganske godt og mye for å kunne leve av det. Han må ha en jobb å leve av, sier mannen som aldri ga opp når Roughol ikke orket.

<p>TILBAKE: Mange av dem som passerer den tidligere tiggeren Jean-Marie Roughol på hans faste tiggerplass, kjenner ham igjen og hilser.</p>

TILBAKE: Mange av dem som passerer den tidligere tiggeren Jean-Marie Roughol på hans faste tiggerplass, kjenner ham igjen og hilser.

Foto: Kristofer Sandberg

Hardt liv

– Livet som tigger er hardt. Jeg måtte sørge for å overleve før jeg kunne skrive, sier han enkelt.

De to møttes jevnlig på Debrés kontor, der uteliggerne stilte med sine siste skriverier, og ministeren renskrev på sin PC.

Etter to år hadde Roughol endelig skrevet ferdig.

– Den første forleggeren jeg kontaktet sa han ikke var interessert i noen tiggerhistorie. Den andre ba jeg pent om kunne lese manuset før det ble avvist. Hun ringte dagen etter og sa de tok den som den var.

Historien om den lille gutten med to alkoholiserte foreldre som ble sendt i fosterhjem der han sultet og ble mishandlet, har rørt mange. Da han ble sendt tilbake til faren rundt ti-års alder, var livet der så preget av rus og vold at han ba om å få flytte på barnehjem. Derfra var veien til et liv på gata kort. 

– Foreldrene mine har ødelagt livet mitt, såpass må jeg vel kunne si. De fratok meg alle muligheter. Hadde jeg fått gå på skole og lært noe, ville jeg blitt arkeolog. Isteden har jeg tilbragt 20 år på gata.

<p>TREKLØVER: Tidligere innenriksminister Jean-Louis Debré fikk tiggeren til å skrive bok, Brigitte Le Noir fant leilighet til ham og tiggeren selv, Jean-Marie Roughol, skrev bok om livet sitt.</p>

TREKLØVER: Tidligere innenriksminister Jean-Louis Debré fikk tiggeren til å skrive bok, Brigitte Le Noir fant leilighet til ham og tiggeren selv, Jean-Marie Roughol, skrev bok om livet sitt.

Foto: Kristofer Sandberg

Rørte mennesker

– Jeg ble så rørt da jeg leste boken, at jeg bestemte meg for at noe måtte gjøres, forteller Brigitte le Noir. Hun gikk rundt i Paris til hun fant Roughol.

Deretter fant hun en ettroms leilighet til ham før hun ga seg i kast med en endeløs papirmølle for å skaffe ham den støtten han aldri har visst han har krav på.

– Det var litt absurd etter at boka kom ut i oktober 2015. Jeg ble intervjuet på TV og radio stadig vekk. Men jeg var fortsatt tigger, penger for boka begynte ikke å komme inn før i fjor sommer. Så jeg ble pyntet opp og sendt inn i varme TV- studio, og når programmet var over, var jeg rett på gata igjen. Det var en rar tid, minnes han.

Da den første sjekken kom, inviterte han alle kompisene sin fra gata på fest, og vips så var de borte.

– Jeg var ganske tydelig på at det der kunne han ikke gjøre en gang til, sier Debré.

Det har han heller ikke gjort.

<p>MAT:  Laurent Touati eier en cafe like ved eks-tiggeren Jean-Marie Roughols faste plass. Han tilbød ham ofte mat, å komme inn i varmen litt, eller ga ham noen penger. I dag er de gode venner.</p>

MAT:  Laurent Touati eier en cafe like ved eks-tiggeren Jean-Marie Roughols faste plass. Han tilbød ham ofte mat, å komme inn i varmen litt, eller ga ham noen penger. I dag er de gode venner.

Foto: Kristofer Sandberg

Lærdom

– Nå har jeg ikke bare tak over hodet, men livsforsikring, innboforsikring og sparekonto, forteller Roughol stolt.

Resultatet av all mediedekningen i Frankrike, er at Jean-Marie er blitt mer kjent enn meg, klager Debré. Han er tidligere borgermester, innenriksminister,  leder av høyesterett, dommer med terror som spesialfelt, president i det franske parlamentet  og forfatter av juridske fagbøker og skjønnlitterær krim.

– Når vi går på gaten sammen, er det Jean-Marie de stopper, ham de vil snakke med, ler han godmodig.

– Jean-Marie har lært meg alt! Han har endret mitt syn på tiggere, mennesker og livet.

Nå drømmer de begge om at boka blir film.

– Da skal vi spille hverandre, sier de to og skoggerler.

Brigitte blir jevnlig invitert til den tidligere tiggeren på hjemmelaget middag.

– Den første dagen jeg flyttet inn, kjøpte jeg meg en biff og stekte. Det var helt himmelsk. På mitt eget kjøkken. Roughol rister på hodet som om han ennå ikke helt tror det er sant.

I jula var det han som hadde selskap og inviterte sine nærmeste venner fra gata sammen med mer vanlige folk som har støttet ham i flere år, og blitt ham nære og kjære.

– Jeg hadde juletre, sier Roughol med trykk på alle ordene.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Utenriks

Se neste 5 fra Utenriks