Aldri før har flere vært på flukt i eget land

Av Stian Eisenträger, Katarina Höije og Tanya Bindra (foto)

På verdensbasis var 28,8 millioner flyktninger i sitt eget land i 2012, og er det høyeste tallet Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC) i Genève har registrert siden senteret ble opprettet i 1998. Det kommer fram i en rapport som lanseres i dag.

- I 2011 var det en nedgang etter rekordåret 2010. Økningen i 2012 er trist og bekymringsfull, sier konstituert generalsekretær Toril Brekke i Flyktninghjelpen til VG. Hun mener tallene viser at verden ikke greier å løse konfliktene som har skapt stor fordrivelse, samtidig som det oppstår nye kriser som driver folk på flukt.

Nye 6,5 millioner mennesker ble fordrevet innad i landene sine i løpet av fjoråret, nesten dobbelt så mange som i 2011.

Eksplosiv økning

Den største økningen fant sted i Midtøsten og Nord-Afrika, hvor 2,5 millioner mennesker er blitt tvunget til å rømme fra hjemmene sine. Totalt er det nesten seks millioner internflyktninger i regionen, en økning på 40 prosent. Spesielt Syria har sett en eksplosiv økning i tallet på internflyktninger på grunn av den eskalerende borgerkrigen.

I Mali har militærkupp, tørke og opprør det siste året drevet minst 227.000 på flukt i eget land. Bare i hovedstaden Bamako bor 50.000 internflyktninger, noen i teltleire, men de aller fleste hjemme hos slektninger.

Flyktning til VG:- Det eneste jeg vil er å vende hjem

- Har ikke noe valg

Det er tørt og stekende varmt. Nedraste murer og falleferdige hus står langs kanten av den støvete grusveien. I en bakgård til et av husene står en geit bundet ved et tre. Under en grå plastpresenning som noen har spent opp inntil den lave teglsteinsbygningen sitter Fatoumata Dicko.

- Jeg er lei av å bo sånn som dette, men vi har ikke noe annet valg, sier hun.

Det har gått et år siden familiens hjemby Timbuktu ble okkupert av separatistiske tuaregrebeller, hjulpet av islamistiske ekstremister, noen av dem med koblinger til al-Qaida. Noen dager senere flyktet familien sørover, først til garnisonsbyen Sevare og siden videre til Malis hovedstad Bamako.

- Vi ventet på at opprørerne skulle forlate Timbuktu, slik at vi kunne vende hjem, sier Dicko. Men opprørerne forlot ikke det nordlige Mali. I stedet styrket de sitt grep om de okkuperte byene.

Lite hjelp

Situasjonen i Mali beskrives av flere hjelpeorganisasjoner som på grensen til katastrofe.

- Mange har vanskelig for å oppfylle de mest basale behovene som tak over hodet, mat og sanitære behov, konstaterer Eduardo Cue ved FNs flyktningorgan UNHCR.

De som fra begynnelsen fant tilflukt hos slektninger, har etter flere måneder blitt tvunget til å leie bosted når familiemedlemmene har fått det vanskelig for å forsørge seg selv og sine barn. Mange av internflyktningene får lite eller ingen hjelp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

VANSKELIG: Familier fra Gao og Kidal lager mat sammen utenfor en bygning de deler i Bamako. Mange internt fordrevne sier de mangler husly, mat og rent vann. 227.000 mennesker er internflyktninger i Mali. Foto: TANYA BINDRA

Tvunget til å se voldtekt

Fatoumata Dickos mann ble tvunget til å se på da opprørerne voldtok hans datter og hans søster.

- Han hverken sover eller spiser. Barna spør om pappa er død.

Hun viser sønnens hender som er fulle av blemmer.

- Opprørerne helte et hvitt pulver over dem. Jeg tror det var en form for syre.

En sosialarbeider som besøkte familien lovte å sende en lege, men denne dukket aldri opp.

- Som flyktning i et annet land er du ofte usynlig. Som internflyktning finnes du ikke en gang, sier hun.

Flyktet fra kuleregn

Konflikten i Mali fikk økt oppmerksomhet i Norge som følge av angrepet på gassanlegget i In Aménas, sørøst i Algerie i januar. Angrepet skal ha vært en hevn for at Frankrike deltok i en offensiv sammen med maliske og vestafrikanske styrker for å presse opprørerne i Mali tilbake. Et hundretall gisler ble tatt og 38 ble drept, deriblant fem nordmenn. Intensive flyangrep og nye kamper omkring de okkuperte byene i Mali tvang mange til å flykte på nytt.

- Vi flyktet til fots med kulene hvinende rundt ørene. Mange av dyrene våre døde på veien, sier Hussein Ag Ousmane.

Han er tamashek, en folkegruppe i Mali nær beslektet med tuaregene som startet opprøret. Rapporter om hevnangrep mot etniske minoriteter, uført av landets egne sikkerhetsstyrker som er satt til å beskytte befolkningen, gjør at han ikke våger å vende tilbake.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FORDREVET I EGET LAND: En gutt strekker seg og ser mot fotografen i en leir hvor over 20 internt fordrevne familier har samlet seg i hovedstaden Bamako. Minst 227.000 mennesker er internt fordrevne i Mali som følge av konflikten. Foto: TANYA BINDRA

Redde for å dra hjem

Til tross for at franskmennene befridde de større byene, pågår det fortsatt kamper nær Gao og Kidal i nord, på grensen til Algerie. Opprørerne har også utført flere selvmordsangrep i de to byene og i Timbuktu. Régis Savioz ved det internasjonale Røde Kors i Bamako sier en ny bølge av flyktninger ville vært en katastrofe.

- Mange ikke våger å vende tilbake på grunn av den spente situasjonen. De er redde fordi de ikke vet hva de returnerer til. Hjelpebehovet kommer til å finnes i lang tid fremover.

- Stabilt konfliktnivå

Ifølge rapporten står de økte tallene på internt fordrevne i samsvar med økningen i tallet på voldelige konflikter rundt om i verden. Seniorforsker Henrik Urdal ved PRIO er ikke helt enig i tolkningen.

- Jeg har ingen grunn til å tvile på at tallene på internflyktninger stemmer. Forklaringen på det som driver økningen samsvarer imidlertid ikke helt med realitetene, sier han.

Urdal påpeker at verdens konfliktnivå har ligget stabilt de siste ti årene, og at det har vært en klar nedgang i konflikter siden toppunktet på 1990-tallet. Økningen av internflyktninger mener han skyldes at mange er redde for å flytte hjem på grunn av stor usikkerhet når konflikten er over. På denne måten vokser tallet når nye konflikter oppstår, selv om antall konflikter er stabilt.

I løpet av 2012 returnerte kun 2,1 millioner internflyktninger til hjemmene sine. De fleste i Elfenbenskysten, DR Kongo, Irak, Libya og Filippinene.