Hovedinnhold

Vietnam i våre hjerter

STERKE SCENER: Mange bilder fra Vietnamkrigen har brent seg fast, dette er ett av dem. En vietnameser får seg et slag i ansiktet idet han prøver å henge seg på det siste helikopteret som forlater USAs ambassade i Saigon 30. april 1975. Foto: REUTERS
STERKE SCENER: Mange bilder fra Vietnamkrigen har brent seg fast, dette er ett av dem. En vietnameser får seg et slag i ansiktet idet han prøver å henge seg på det siste helikopteret som forlater USAs ambassade i Saigon 30. april 1975. Foto: REUTERS
Tretti år er gått siden Vietnamkrigens slutt. Den mest fotograferte krig av alle har gitt oss enormt med bilder - og minner.

Hvem husker ikke den tynne slange av folk som førte opp til det siste helikopteret på den amerikanske ambassadens tak - og amerikaneren som planter en knyttneve i ansiktet til en fortvilt vietnameser, en som forsøker å komme med.

Andre bilder har fulgt oss: Piken som napalmrammet løper fotografen i møte. Den sårede GI som i gjørma strekker seg mot en enda verre såret medsoldat i medlidenhet.

Helikoptrene som hakker seg gjennom luften, som i filmen «Apocalypse nå». Løytnant William Calley som ble trukket for retten for massemyrderiene av uskyldige i My Lai. Den døde FNL-soldat som slepes etter en amerikansk tank i sanden. Sandalkledte FNL-soldater i tynne rekker på sykler. Vi tenker ofte i bilder. Når jeg tenker på Vietnam, kommer bildene, men også lydene fra filmer og taler.

Skjellsettende

Vietnam var krigen under den kalde krigen, så å si. Atomsoppen holdt stormaktene fra å krige direkte med hverandre. I stedet angrep de hverandre indirekte, «by proxy», som det heter, via mellommenn, som i Vietnam og senere i Nicaragua. I Vietnam var også Kina og Sovjet spillere i kulissene. Tilstøtende land ble også ofre: Laos, Kambodsja.

Vietnam ble for 1968-generasjonen som borgerkrigen i Spania for den samme generasjonens foreldre: et definerende element, et felles politisk fortetningspunkt. Krigen som rev masken av det amerikanske demokratiet, ble det sagt. Ett er sikkert: Etter Vietnam var det vanskelig å se opp til USA som den frie verdens forsvarer, slik det var naturlig å hevde før 1965, og slik nettopp generasjonen fra annen verdenskrig hevdet fra 1945.

Naturligvis var synspunktene på krigføringen delte også i Norge. Da Kjartan Slettemarks bilde «Av rapport fra Vietnam» ble utstilt utenfor Stortinget som månedens bilde i mai 1965, ble det store bruduljer. Det ble begått hærverk mot kunstverket tre ganger. Å kritisere USA provoserte mange i 1960-tallets Norge.

Tapte på gatene

En gryende motstand vokste frem i vårt land på 1960-tallet, en sammensatt protest mot forbrukersamfunnet, mot vekstoptimismen, mot rovdrift og forurensning. Samtidig hadde den nye generasjonen et annet syn på internasjonal politikk. Fokus ble snudd fra Europa og etterdønningene av annen verdenskrig, til forholdet mellom rike og fattige land og avkolonisering.

Kravet var sosial utjevning og rettferdighet. Fra forståelsen av sentrum-periferi-forskjeller i Norge ble den samme forståelsen brukt på forholdet den rike/fattige verden.

Vietnamkrigen ble et prisme for alle disse temaene, og skapte en ny radikalisme blant unge i den vestlige verden. På BBCs glimrende nettsted om Vietnamkrigen 30 år etter skriver en innsender: «The war was lost not in Vietnam, but on the streets in American cities» - krigen ble ikke tapt i Vietnam, men på gatene i amerikanske byer.

I filmen «Vietnam. Veien til krig», som ble sendt på svensk fjernsyn i helgen, ser vi forsvarsminister Robert McNamara titte ut mellom gardinene på iltre ungdomsmasser. Én lærdom er klar: I et demokrati med full pressefrihet er det i lengden umulig å utkjempe kriger som oppfattes som illegitime av befolkningen. Ikke uten grunn nekter George W. Bush bilder av kistene fra Irak i mediene.

Store studentdemonstrasjoner pågikk i flere år på amerikanske universiteter. På Kent State, i mai 1970, protesterte studenter mot president Richard Nixons beslutning om å bombe Kambodsja, noe som ble oppfattet som en ekspansjon av Vietnamkrigen. Det ble kastet stein, noen vinduer ble knust, så ble Nasjonalgarden satt inn. De skjøt i tretten sekunder - det er lenge, tell selv - og fire studenter ble drept, tretten såret.

John Lyngs kritikk

Utenriksminister John Lyng (H) fikk internasjonal oppmerksomhet da han i en tale i FN i oktober 1966 gikk inn for full bombestans i Vietnamkrigen. Lyng mente man måtte prøve alle forhandlingsløsninger. Nord-Vietnam sendte følere, og det ble opprettet en hemmelig norsk kanal mellom USA og Vietnam, ved siden av partenes forhandlingsteam, under Lyngs oppsyn.

Min egen deltagelse mot Vietnamkrigen var ikke stor, utover noen demonstrasjoner, men dyptfølt. Også for min generasjon, som er yngre enn 68-erne, ble krigen en avgjørende politisk bevisstgjøring. Den private konsekvens av krigen var at jeg ikke ville reise til USA. Det tok åtte år etter Vietnamkrigens slutt før jeg reiste til dette landet som siden, ja, jeg innrømmer det, har fascinert.

Men jeg har venner som ikke dro til USA før 20-25 år var gått. Og noen vil aldri sette kursen dit. Som Spania-kjempere som ikke ville spise spanske appelsiner eller besøke Madrid før etter Francos fall.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger