Hovedinnhold

Givende praksis

<p>VICTORIA TERRASSE: Utenriksdepartementet i Oslo sentrum.</p>

VICTORIA TERRASSE: Utenriksdepartementet i Oslo sentrum.

Foto: Mattis Sandblad, VG
UD sliter med å håndtere pengemengden som bevilges til bistand. Det får noen rare utslag.

Denne saken handler om:

Etter at oljealderen fylte Norges lommebok til randen, har vi blitt en stormakt. Ikke i klassisk forstand, fortsatt betyr vi relativt lite i verden bortsett fra i vintersport på ski. Men Norge har blitt en «humanitær stormakt», for å låne et populært begrep fra sjefsfløyen i Utenriksdepartementet.

Bakgrunn: Ambassadøren

Oversatt til et mer forståelig språk betyr det at Norge, som et rikt land med relativt stor oppslutning rundt ideen om at vi skal hjelpe de som har det dårligere, har et stort bistandsbudsjett. Disse pengene sikrer Norge tilgang og en viss innflytelse rundt om i verden. I tillegg til at de også hjelper en del mennesker selvfølgelig.

Oppslutningen rundt norsk bistand baserer seg på noe fint. Tanken om at et land som er blitt søkkrikt på olje, men som en gang var ganske fattig, skal bruke noe av rikdommen vi har vært så heldige å få til å hjelpe andre.

Les også: Hanne Skartveit om norsk bistand

I norsk bistandspolitikk måles akkurat denne viljen i at bistandsbudsjettene skal være én prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Etter den betydelige veksten i norsk økonomi de siste tiårene tilsvarer denne prosenten nå veldig mange milliarder. Så mange at bare det å dele dem ut på en noenlunde forsvarlig måte krever mange årsverk til saksbehandling.

De stadig større bistandsbudsjettene legger beslag på en stadig større del av Utenriksdepartementets arbeidskraft. Allikevel hører man internt fra UD-systemet at man har en noe emmen smak i munnen over alle søknader om midler som blir innvilget i full fart. Enkelte omtaler det hele med en viss kynisme. 

En UD-anekdote som jeg har hørt noen ganger, men ikke kan garantere er helt sann, forteller at en høytstående embetsmann for en del år siden skal ha sagt følgende på et møte der det ble diskutert om bistandspenger skulle brukes på det ene eller det andre:

– Det er meg revnende likegyldig hvilket vindu vi kaster pengene ut av.

Les også: UD om egen bruk av bistandspenger: «Gjennomgående svakheter»

I Indonesia ble penger som skulle bekjempe fattigdom brukt på å fremme norsk litteratur. De som fikk glede av dette ble nok ikke noe særlig rikere, men tanken var kanskje at de skulle bli litt mindre fattige i ånden. Jeg er ikke kjent med måloppnåelsen på dette feltet heller.

I tillegg gikk penger ut til en kvinne som hadde et forhold til en norsk embetsmann som ser ut til å ha ivret for tildelingen. Det er ikke bra. Det forstår alle. Hvilke konsekvenser det bør få for ambassadøren er en personalsak, men skal tilliten til norsk forvaltning, som stort sett holder en høy etisk standard, opprettholdes, så bør reaksjonen være tydelig.

Skal norsk bistand opprettholde den relativt brede støtten i befolkningen, så må også saksbehandlingen og kontrollen bli bedre. Pengene må gå til det de skal. Eller kanskje heller til de som trenger hjelp. Havner for mye i lommer med silkefor både her hjemme og ute, så blir det rart å kalle det bistand. Da vil også oppslutningen om prosentmålet etter hvert forvitre.

I dag ser det ut til at UD sliter med pengemengden, det er det et politisk ansvar å få gjort noe med. Personalsaken er ikke hele saken i denne saken. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger