Hovedinnhold

VG-kommentator: Vi har et forklaringsproblem

<p>ØRNEN: Slik portretterer VGs tegner Donald Trump dagen han ble president i USA.</p>

ØRNEN: Slik portretterer VGs tegner Donald Trump dagen han ble president i USA.

Tegning: Roar Hagen, VG
Det er blitt skrevet verdenshistorie. Med våre barn som skremte vitner. Og vi har et forklaringsproblem.

Denne saken handler om:

Det er ikke den nyvalgte amerikanske presidenten Donald J. Trump som skremmer. Det som skremmer er de titalls millionene som stemte på en rasistisk og sexistisk mann. De kan ha stemt mot status quo, men de har samtidig godtatt grov sexisme, rasisme og homofobi.

Eksperter: Derfor bør du snakke med barna om valget

Dette er vanskelig å forklare til ungene. Trump-seier står i skarp kontrast til alt de har lært av oss: Ikke mobbe, ikke lyve, ikke forskjellsbehandle. For Trump har det nemlig lønnet seg å mobbe, lyve og si at han skal forskjellsbehandle.

Med en slik mann som verdens mektigste person, frykter de 3.verdenskrig. Tiden vi kunne skjerme ungene er forbi. Informasjonsflommen er massiv. De har fått med seg at Trump har snakket om å forby muslimer å komme til USA, og identitetsmerke egne muslimske borgere, litt slik som jødene som måtte bære David-stjernen under 2. verdenskrig. De har fått med seg «grab them by the pussy», og de har fått med seg at han har kalt immigranter for voldtektsmenn og kriminelle og at han er venn med Putin.

Vi sviktet

Illusjoner har bristet. Jeg har ingen trøst å gi. Annet enn å innrømme at vi, de voksne, har feilet. Mange av oss har undervurdert rasismen. Vi har undervurdert høyreekstremismen. Vi har undervurdert kvinnehatet. Vi har lukket øynene og ører. Utmattet. Trump-tilhengere er bare utskudd, har vi trøstet oss med.

Vi tok feil. Jeg sier «vi». For dette handler om mer enn USA. Dette handler om den nasjonalistiske vinden som blåser over USA, hele Europa. Også Norge. Og nasjonalismen kan sikkert forklares med globalisering, og økonomiske nedgangstider, migrasjon og terrorisme og hatet mot etablissementet. Men konsekvensene, de rammer oss alle.

Også de av oss som sympatiserer med en Trump, en Le Pen, en Nigel Farage. For det vi nå ser er en forvitring av det viktigste den vestlige sivilisasjonen har bygget opp sammen. Nemlig «liberté, égalité, fraternité». Frihet, likhet, brorskap.

Når vi nå ser at amerikanerne er villig til å dytte sine minoriteter, fargede, muslimer eller homofile foran bussen, så lenge de selv får den økonomiske tryggheten de søker, så har det begynt å ryste i grunnvollene. Vi er blitt villige til å akseptere grunnleggende forskjellsbehandling av våre likemenn- og kvinner.

Å underspille rasismen

Brexit ble forklart som de hvite fattiges opprør mot eliten. Rasismens rolle som politisk virkemiddel er blitt forsøkt underspilt.

Fasiten viser at rasismen var en del av brygget i England, og den er det i USA.

Å underspille dette er å begå en urett overfor våre barn. Det er ikke å ta deres frykt på alvor. Rett etter Brexit økte den anmeldte hatkriminaliteten i England med svimlende 58 prosent. Bak tallene er mennesker som deg og meg, som ble angrepet og trakassert på grunn av rase, religion, seksuell legning og funksjonshemming. Og dette er bare de som valgte å rapportere inn slike hendelser. Jeg frykter det samme i USA nå.

Jeg frykter for sikkerheten og friheten til synlige minoriteter. Jeg frykter for homofile og transpersoner.

Så hva gjør vi? Vi gir ungene våre en historiebok.

Vi forteller dem at vi, europeere og amerikanere, er etterkommere av et folk som kjempet frem borgerrettighetene på slutten av 1700-tallet. Det er hos oss opplysningstiden drev ut mørkemenn og beksvarte dogmer. Det er her, i Trump, Le Pen og Farage’s land, at kvinner for første gang organiserte seg og fikk trumfet gjennom sin grunnleggende rett til å bli behandlet som et helt menneske, på linje med menn. Det er her menneskerettigheter ble til. Det er her demokrati slik vi kjenner det oppsto. Det er her patriarkatet ble bekjempet og individet ble satt i sentrum.

Vinneroppskriften

Utfordringene vi står overfor er muligens nye, men kuren er den samme som den var gang. Vi må møte post-fakta-samfunnet med opplysning. Antirasisme og feminisme er ikke radikalt. Det er normalt. Det er Europa. Det er USA.

Det er vår plikt å fremme våre verdier. Vår plikt å legge til rette for økonomisk likhet og rettferdig fordeling. Det er vår plikt å lære barna våre om vår historie. Og vi skal hegne om våre svakeste, samtidig som vi slår ned på inhuman retorikk.

Bare slik kan vi hindre populistiske politikere i å oppildne masser mot sine egne medborgere. Bare slik kan vi unngå at fremmedfrykt og kvinnehat blir politisk valuta, fremfor skjellsord. At minoriteter blir skyvet foran politisk misnøye.

Vi er blitt nødt til å begynne fra start. Slik har det altså blitt. I USA og Europa, i 2016. I altfor lang tid har vi tatt rettigheter som likestilling, pressefrihet og likebehandling for gitt. Når pendelen nå snur, må vi brette opp ermene. Hver og en av oss. Det skylder vi våre barn. Rettigheter består ikke, om vi ikke kjemper for dem. Hver eneste dag. Og særlig nå.

På Twitter: @ShaziaSarwar

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger