Hovedinnhold

Et krasjkurs i sosialdemokrati

<p><b>FOR FOLKET:</b> – I Norge tjener kapitalismen folket. I USA, derimot, har neokonservative rever blitt satt til å vokte hønsehuset, og kapitalister har brukt inntekter som er generert fra selskapene deres til å ta over staten og ribbe hønene, skriver Ann Jones, som har bodd i Norge, og mener USA bør bli mer som oss<b>.<br/></b></p>

FOR FOLKET: – I Norge tjener kapitalismen folket. I USA, derimot, har neokonservative rever blitt satt til å vokte hønsehuset, og kapitalister har brukt inntekter som er generert fra selskapene deres til å ta over staten og ribbe hønene, skriver Ann Jones, som har bodd i Norge, og mener USA bør bli mer som oss.

Foto: Bjørn Aslaksen, VG
Etter at jeg bodde i Norge føltes USA bakstreversk. Her er forklaringen.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

ANN JONES, amerikansk forfatter og fotograf

For noen år siden innså jeg nytteløsheten i å rapportere sannheten om USAs katastrofale kriger, og forlot Afghanistan til fordel for et annet fjelland langt borte. Det utgjorde selve motsatsen til Afghanistan; et fredelig, velstående land hvor nesten alle lot til å nyte det gode liv, både på jobb og i familien.

Det er sant at de ikke jobbet mye – i alle tilfeller ikke i amerikansk målestokk. I USA jobber fulltidsarbeidende etter sigende 40 timer i uken, men rent faktisk er gjennomsnittet 49 timer, og nesten 20 prosent av dem nærmer seg 60 timer. Dette folket, derimot, jobbet bare 37 timer i uken, når de ikke var borte på langvarige, betalte ferier. Mot slutten av arbeidsdagen, omkring klokken fire på ettermiddagen (kanskje klokken tre om sommeren), fikk de tid til å ta en gåtur i skogen, en svømmetur med barna eller en øl med venner – noe som forklarer hvorfor de er, i motsetning til så mange amerikanere, fornøyde med jobbene sine.

<p>Ann Jones.</p>

Ann Jones.

Foto: annjonesonline.com

Ofte ble jeg invitert med. Jeg syntes det var forfriskende med skogs- og skiturer i et land uten landminer, og å gå på kafeer uten risiko for å bli bombet. Gradvis vek krigssoneangsten min, og jeg slo meg til rette med det sakte, rolige og behagelig ensformige hverdagslivet der.

Med planer om å finne et fast bosted, vendte jeg tilbake til USA fire år senere. Det føltes på mange måter som å ta et steg tilbake til den andre voldelige, utarmede verdenen hvor angsten rår og folk er kranglete. Jeg hadde faktisk kommet tilbake til en B-versjon av Afghanistan og Irak: til det USAs kriger har gjort med USA. Der hvor jeg bor nå, i mitt eget hjemland, finnes det ikke nok hospits for hjemløse. Folk flest er enten overarbeidede eller hungrer etter jobber; eiendomsmarkedet er overpriset, sykehusene er overbefolkede og underbemannede, skolene er som regel segregerte og ikke så gode. Opiat- eller heroinoverdoser er en populær måte å dø på, og menn i gatene truer kvinner som går med hijab. Visste de amerikanske soldatene som jeg intervjuet i Afghanistan at det var dette de kjempet for?

Unngår samtaleemnet

En natt skrudde jeg på TV-en med Demokratenes valgdebatt for å se om de hadde planer om å gjenopprette det USA jeg husket. Forbauset hørte jeg navnet på mitt fredelige, fjell-gjemmested: Norge. Bernie Sanders kritiserte USAs uredelige versjon av «kasinokapitalisme» som løfter de allerede-rike enda høyere og skyller arbeiderklassen ned i toalettet. Han sa at vi burde se hen til «land som Danmark, Sverige og Norge, og lære om hva de har oppnådd for arbeiderne deres».

Les også:  Bernie Sanders til VG: Vi har mye å lære av Norge

Han har tro, la han til, på «et samfunn hvor alle gjør det bra. Ikke bare en håndfull milliardærer.» Dét høres virkelig ut som Norge. I lange tider har de jobbet for å produsere ting som alle kan bruke – ikke bare for profitt for de få – så jeg var lutter øre mens jeg ventet på at Sanders skulle si det i klartekst.

Men Hillary Clinton kontret raskt. «Vi er ikke Danmark.» Smilende sa hun: «Jeg elsker Danmark», og la til en patriotisk punchline: «Vi er Amerikas forente stater.» (Vel, det går ikke an å benekte det.) Hun hyllet dessuten kapitalismen og «alle de små bedriftene som ble startet fordi vi har muligheten og friheten i landet vårt til å gjøre det, og til å skaffe seg et levebrød for seg selv og familien». Hun lot ikke til å være kjent med at dansker, svensker og nordmenn også gjør det, og med mye større suksessrate.

Sannheten er at nesten en fjerdedel av amerikanske oppstartsbedrifter tuftes ikke på nye, briljante ideer, men på desperasjonen til menn og kvinner som ikke får seg en anstendig betalt jobb. Flertallet av amerikanske foretak er enmannsforetak uten lønningslister som ikke genererer flere ansatte enn entreprenøren, og går ofte raskt til grunne. Sanders sa at han også var helt for småbedrifter, men det betydde ingenting «hvis alle nye inntekter og formue går til den ene prosenten på toppen». (Som komikeren George Carlin sa: «Grunnen til at de kaller det Den amerikanske drømmen er at du bare kan tro på det i sovende tilstand.»)

I debatten ble ikke Danmark, Sverige eller Norge nevnt igjen. Senere, i en tale på Georgetown Universitet i Washington DC, prøvde Sanders å definere sin identitet som «demokratisk sosialist». Han sa at han ikke er den typen sosialist (med stor S) som favoriserer statlig eierskap som økonomisk system. Den norske staten, derimot, eier mye av velferdstjenesteytelsen og er hovedaksjonær i flere viktige, private selskaper.

Jeg ble helt paff. Norge, Danmark og Sverige praktiserer forskjellige versjoner av et system som fungerer mye bedre enn vårt. Men til og med Demokratenes presidentkandidater, som sier at de elsker disse landene, eller vil lære av dem, ser ikke ut til å forstå hvordan de faktisk fungerer.

Les også:  Nytt år i verdens beste land

Hvorfor vi ikke er Danmark

Bevis for at de fungerer, legges frem hvert år i data-rikholdige evalueringer fra FN og øvrige internasjonale organisasjoner. For eksempel måler Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utviklings (OECD) årlige rapport om internasjonale levekår elleve faktorer, fra materielle vilkår som rimelig husvære og sysselsetting til livskvalitetsindikatorer som utdannelse, helse, forventet levealder, stemmedeltakelse og innbyggertrivsel. År etter år er alle de nordiske landene samlet i en klynge på toppen av kåringen, mens USA henger langt etter. I tillegg har Norge blitt rangert på førsteplass av FNs Levekårsindeks tolv ganger av de siste 15 årene, og landet topper konsekvent alle internasjonale kåringer på områder som demokrati, sivile og politiske rettigheter og ytrings- og pressefrihet.

Hva er det som gjør Skandinavia så annerledes? Siden demokratene ikke er i stand til å fortelle deg det, og republikanerne ikke vil at du skal vite det, la meg tilby en kjapp introduksjon. Det som skandinaviere kaller Den nordiske modellen er et smart og enkelt system som tar utgangspunkt i en dyptfølt forpliktelse til likeverd og demokrati. De utgjør to konsepter kombinert i ett motiv, fordi du, ifølge dem, ikke får det ene uten det andre.

Akkurat på det punktet skiller de vei med det kapitalistiske USA, for tiden i-landet med høyest grad av ulikhet, og følgelig ikke lenger et demokrati. Samfunnsforskere sier at det har blitt et oligarki som driftes på bekostning av folket, av og for de superrike. Kanskje du har lagt merke til det.

Skandinaver, som har siktet mot deres egalitære mål, har det siste århundret nektet å bekjenne seg til helhjertet til noen av ideologiene som konkurrerte om makt – verken kapitalisme eller fascisme, heller ikke marxistisk sosialisme eller kommunisme. Idet de satt geografisk fast mellom mektige nasjoner som bedrev varm og kald krigføring med slike doktriner, bestrebet skandinavene seg på å å finne en middelvei. Den veien var omtvistet – av sosialist-inspirerte arbeidere på den ene siden, og av kapitalisteiere og deres medsammensvorne fra eliten på den andre – men til slutt resulterte den i en blandingsøkonomi.

I hovedsak takket være solidariteten og det organiserte arbeidet som denne økonomien sluttet opp om, sørget den lange kampen for et system som gjør kapitalismen mer eller mindre samarbeidende, og deretter fordeles rikdommen rettferdig. Kamper som denne utspant seg overalt i verden i det 20. århundre, men bare skandinaver klarte å kombinere de beste ideene fra begge leire, samtidig som de verste ble forkastet.

I 1936 beskrev den populære, amerikanske journalisten Marquis Childs resultatet for amerikanerne i boken Sverige: Middelveien. Siden da har alle de skandinaviske landene, samt de nordiske naboene Finland og Island, blitt forbedret på grunn av hybridsystemet. I dagens Norge avgjør forhandlinger mellom NHO og LO lønns- og arbeidsbetingelser i de mest kapitalistiske selskapene, både offentlige og private, som genererer velstand, mens høy og progressiv beskatning finansierer statens velferdssystem som omfatter alle borgere. I tillegg samarbeider de to organisasjonene for å minimere inntektsforskjellene mellom høytlønt og lavtlønt arbeid. Som resultat rangeres Norge, sammen med Sverige, Danmark og Finland, blant de mest likelønte landene i verden, og levestandarden topper kåringene.

Så, her er den store forskjellen: I Norge tjener kapitalismen folket. Samtlige av de åtte partiene som ble valgt inn på Stortinget i siste valg – inkludert det konservative Høyre som nå leder regjeringen – er dedikerte til å bevare velferdsstaten. I USA, derimot, har neokonservative rever blitt satt til å vokte hønsehuset, og kapitalister har brukt inntekter som er generert fra selskapene deres (i tillegg til finansiell og politisk manipulering) til å ta over staten og ribbe hønene.

De har utført et kunststykke når de har eliminert organisert arbeid. I dag er bare elleve prosent av amerikanske arbeidere medlem av en arbeidstakerorganisasjon. Dermed maksimerer oligarker velstanden sin og beholder den i USA, mens de bruker den «demokratisk valgte» regjeringen til å utforme politikk og lover som favoriserer interessene til reveklassen. De narrer folket ved å insistere på, som Hillary Clinton gjorde i nevnte debatt, at vi alle har «friheten»» til å gjøre forretninger i det «frie» markedet, som impliserer at hvis du sliter, er det din egen feil.

På den andre siden: i de nordiske landene gir de demokratisk valgte myndighetene befolkningen sin friheten fra markedet ved å utnytte kapitalisme som et verktøy for å hjelpe alle. Det frigjør folkene deres fra det mektige profitt-tyranniet som forvansker så mange amerikanske liv, og gjør dem friere til å følge sine egne drømmer – til å bli diktere eller filosofer, bartendere eller forretningseiere, som de selv finner for godt.

Familie er viktig

Kanskje politikerne våre ikke vil snakke om Den nordiske modellen, fordi det viser så tydelig at kapitalismen kan sørge for de mange, ikke bare for de få.

Ta den norske velferdsstaten i betraktning. Den er universell. Med andre ord er hjelp til de syke og eldre ikke veldedighet, uvillig donert av eliten til nødstilte. Det er enhver borgers rett. Det inkluderer hver eneste kvinne, uansett om hun er noens kone eller ikke, og hvert eneste barn, uavhengig av hvem opphavet er. Når hvert individ behandles som en fri borger, forhindrer at hver og en kan lovlig eies av andre – av en ektemann for eksempel, eller en tyrannisk far.

Det bringer oss til kjernen av skandinavisk demokrati; likestillingen mellom kvinner og menn. I 1970-årene marsjerte norske feminister inn i politikken og ble en del av det demokratiske omskiftet. Norge trengte en større arbeidsstyrke, og kvinnene var svaret. Husmødre tok i stedet lønnet arbeid på lik linje med menn, og doblet nesten skatteinntektene. Det har faktisk betydd mer for Norges velstand enn den tilfeldige oppdagelsen av nordatlantiske oljereservoarer.

Finansdepartementet regnet nylig ut at inntektene som arbeidende mødre genererer til Norges nettoverdi, er tilsvarende landets «totale petroleumsformue» – for tiden satt i verdens største, selvstendige fond, med en verdi på over 873 amerikanske dollar. I 1981 satt kvinner på Stortinget, på Statsministerens kontor, og som statsråder i regjeringen.

Amerikanske feminister marsjerte også for slike mål i 70-årene, men Gutteklubben Grei som var travel med sine egne intriger i Det hvite hus, startet en krig mot kvinner som satte landet tilbake i tid og som fremdeles herjer i form av brutale angrep på kvinners fundamentale sivile rettigheter, helsestell og friheten til abort. Takket være organiserte feministers harde arbeid, vedtok Kongressen i 1971 å opprette et barnehagesystem til mange milliarder dollar for barn av arbeidende foreldre. I 1972 la president Richard Nixon ned veto mot vedtaket, og det var det. Kongressen vedtok også forandring (foreslått først i 1923) av konstitusjonen for å gi kvinner likeverdig rett til statsborgerskap. Kun 35 stater ratifiserte den – tre stater i minus, ettersom 38 måtte til – slik at Equal Rights Amendment ble lagt død i 1982, og amerikanske kvinner ble værende i rettslig limbo. I 1996 signerte president Bill Clinton et vedtak (Personal Responsibility and Work Opportunity Reconciliation Act) og utslettet med det seks tiår med amerikansk, institusjonalisert velferdspolitikk som kuttet sosialpenger til nasjonens fattige og kastet millioner av kvinnelige familieoverhoder og barna deres ut i fattigdom, hvor mange fremdeles befinner seg 20 år senere. I dag er til og med privilegerte kvinner, strukket mellom underbetalt arbeid og pass av egne barn, utklasset.

Ting forløp seg veldig annerledes i Norge. Der la feminister og sosiologer hardt press mot det største hinderet for veien til fullt demokrati: kjernefamilien. I 1950-årene erklærte den verdenskjente, amerikanske sosiologen Talcott Parsons, at denne ordningen – med mannen i huset på jobb og den vesle husfruen som hjemmeværende – var idealsettingen for å sosialisere et barn. Men i 1970-årene begynte den norske stat å plukke fra hverandre det udemokratiske idealet, ved å selv gå løs på det tradisjonelle, ulønnede husholdningsarbeidet som kvinner var forpliktet til. Omsorg for barn, eldre, syke og handikappede ble forflyttet til den universelle velferdsstaten, og kvinner ble frigjort til arbeidsstyrken slik at de kunne glede seg over både jobb og familiene sine.

Paradoksalt ble familielivet mer genuint av å frigjøre kvinnene. Mange i Norge sier at det har gjort både menn og kvinner mer til seg selv, og likere; mer forståelsesfulle og lykkeligere. Det har også hjulpet barn unna helikopterforeldres altomsluttende omsorg. I Norge tar både mor og far lønnet foreldrepermisjon fra arbeidet i løpet av barnets første leveår, eller lenger. Ved fylte ett år, starter barna imidlertid i barnehage, en slags skole med mye utendørs frilek. Innen barna begynner på skolen er de blitt oppsiktsvekkende selvstendige, trygge på seg selv og harmoniske. De klarer å finne fram på egenhånd, de vet å søke trygt ly i en snøstorm, de klarer å tenne et bål og lage enkle måltider. (En barnehagepedagog forklarte: ««Vi lærer dem å bruke øks tidlig slik at de forstår at det er et verktøy, ikke et våpen.»).

For amerikanere, derimot, ville skolens «bortførelse» og økseinstruksjon av barnet, vært forferdende. Selv om det er vanskelig å måle, er det sannsynlig at skandinaviske barn faktisk tilbringer mer kvalitetstid sammen med deres ikke-arbeidsbesatte foreldre enn hva et typisk amerikansk middelklasse-barn gjør som i tillegg ekspederes rundt av en stresset mor fra musikktimer til karatetrening. På grunn av alle disse tingene erklærer den internasjonale organisasjonen, Redd Barna, Norge til det beste landet i verden å oppfostre barn i, mens USA er å finne langt nede på listen, på 33. plass.

Sjekk det jeg skriver

Denne vesle oppsummeringen skraper bare i overflaten av Skandinavia, så jeg oppfordrer nysgjerrige, amerikanske lesere til å Google avgårde. Men vær advart: Du kommer til å finne mye kritikk av alle Nordisk modell-landene. Hva verre er, neoliberale bedrevitere, spesielt britiske, hamrer alltid løs på Skandinavia og prediker sosialdemokratienes snarlige fall. Selverklærte eksperter som fremdeles er forhekset av Margaret Thatcher, insisterer på at nordmennene må liberalisere nasjonaløkonomien sin og privatisere alt utenom Det kongelige slott. Stort sett gjør norske folkevalgte det motsatte – eller ingen forandring overhodet – mens sosialdemokratiet tikker videre.

Det er selvsagt ikke perfekt. Det har alltid bestått i varsomme skritt framover. En styreform som har konsensus som bærebjelke krever tid og innsats. Du kan kanskje tenke på det som sakte demokrati. Men selv da ligger de lysår foran oss.

--

Artikkelen ble opprinnelig skrevet for nettmagasinet TomDispatch.com og publisert i en noe forkortet versjon i The Nation. Gjengitt her med forfatterens tillatelse. Oversatt av Sian O'Hara.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger