Hovedinnhold

Kronikk: «Ukraina-krisen» er en lenge planlagt operasjon

<p>PUTINS SFÆRE: - Russisk utenrikspolitikk har alltid handlet om å hindre Ukraina i å forlate Russlands innflytelsessfære, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser to soldater iført russiske uniformer ved flyplassen i Simferopol på Krim, rett før Russlands anneksjon av den ukrainske halvøya.<br/></p>

PUTINS SFÆRE: - Russisk utenrikspolitikk har alltid handlet om å hindre Ukraina i å forlate Russlands innflytelsessfære, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser to soldater iført russiske uniformer ved flyplassen i Simferopol på Krim, rett før Russlands anneksjon av den ukrainske halvøya.

Foto: Harald Henden, VG
Kreml og det russiske propagandamaskineriet beskriver annekteringen av Krim som et trekk for å beskytte etniske russere, og den pågående konflikten i Øst-Ukraina som en borgerkrig. Man kan ikke være lenger unna sannheten.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Anton Shekhovtsov, blogger og forsker ved Institute for Human Sciences, Wien.

Det som nå i internasjonale media er kjent som «Ukraina-krisen» er knapt et eget ukrainsk fenomen. Den første bruken av denne frasen daterer seg tilbake til de pro-europeiske protestene som begynte i november 2013 og endte opp med en revolusjon som fjernet den tidligere presidenten Viktor Janukovitsj i februar 2014. Men selv ikke de første pro-europeiske protestene kunne ses på som en intern ukrainsk utvikling, opprinnelsen finnes utenfor landets grenser.

Historien gjentar seg

Russisk utenrikspolitikk har alltid handlet om å hindre Ukraina i å forlate Russlands innflytelsessfære. Siden annekteringen av Krim i mars, har «Ukraina-krisen» vært et konsept som har blitt stadig mer villedende. Spesielt siden planene om å annektere Krim og å støtte separatister i det østlige Ukraina ble utviklet av russiske myndigheter for flere år siden. Dette har lite å gjøre med forsvaret av etniske russere som man påstår er truet av de nye ukrainske makthaverne.

<p>Anton Shekhovtsov.</p>

Anton Shekhovtsov.

Vi har hørt den samme historien før, for 75 år siden, da Sovjetunionen invaderte Polen under påskudd av å beskytte etniske ukrainere og hviterussere fra den fremrykkende arméen til Nazi-Tyskland. Først i 1989 innrømmet sovjetiske myndigheter at det eksisterte en hemmelig overenskomst i form av Nazi-Sovjet-pakten som ble signert 23. august 1939, og som omfattet oppdelingen av Polen, Romania, de baltiske statene og Finland i nazistiske og sovjetiske «innflytelses-sfærer». Det var heller sovjetisk ekspansjonisme, til å begynne med støttet av Nazi-Tyskland, enn tanken på etniske ukrainere og hviterussere, som var den første og eneste grunnen til den sovjetiske invasjonen av Polen.

Russiske universitetslærebøker om geopolitikk fra slutten av 1990-tallet og fremover, stilte rutinemessig spørsmål ved Ukrainas territoriale integritet og, spesielt, statusen til den autonome republikken Krim.

Siden 90-tallet har russiske topp-politikere besøkt Krim jevnlig og snakket om republikkens fremtidige integrering med Russland. I 2008 ble daværende borgermester i Moskva, Yurij Luzhkov, nektet innreise i Ukraina på grunn av hans tale om å «returnere» Sevastopol, den største havnebyen på Krim, til Russland.

Direkte trussel mot Putins makt

For de russiske myndighetene var «fargerevolusjonene» i Georgia og Ukraina, som brakte pro-vestlige regjeringer til makten i 2003-2004, tegn på at disse landene var villige til å forlate den russiske innflytelsessfæren og heller velge liberalt demokrati fremfor halvautoritært kleptokrati.

President Vladimir Putin oppfattet disse revolusjonene som en direkte trussel mot hans regjeringsmakt: Hvis russiske borgere så at tidligere sovjetiske stater som Georgia og Ukraina med hell kan modernisere og demokratisere, vil de kanskje ønske det samme for Russland – og det vil undergrave dramatisk det autoritære regimet Putin og hans folk har bygget. Derfor var det Putins oppgave å undergrave demokratiske regjeringer i nabolandene for å hindre dem i å modernisere med suksess.

Det aller viktigste for ham var å forhindre at tidligere Sovjet-stater ble medlem i NATO. På tross av frykten for NATO som Putin og hans kolleger i sikkerhetstjenesten (eller siloviki) har arvet fra Sovjet-tiden, utgjorde NATOs ekspansjon på 1990- og 2000-tallet en helt annen trussel enn hva Kreml påsto. Det hadde ingenting å gjøre med Russlands offisielle linje, at NATO-ekspansjon nær den russiske grensen var en fare for Russlands nasjonale sikkerhet. Heller var det organisasjonens system med kollektiv forsvar som sikret medlemslandenes suverenitet og territoriale integritet, og dette umuliggjorde, eller økte i det minste farene ved, Russlands fortsatte forsøk på å følge opp sin ekspansjonistiske agenda.

Irredentisme

Russlands ekspansjonsplaner har alltid dekket seg bak hensynet til «russiske landsmenn» i nabolandene. Ett år etter den ukrainske «Oransje-revolusjonen» i 2004, klaget Putin over «titalls millioner av våre medborgere og landsmenn» som hadde «funnet seg selv utenfor russisk territorium» og hevdet at «Sovjet-Unionens kollaps hadde vært en av de største geopolitiske katastrofene i det århundret».

Det var i 2005, at Kremls siloviki gjenopptok støtten til de pro-russiske separatistene på Krim og i Ukraina. Samme år ble organisasjonen «Republikken Donetsk» – en russisk stedfortreder i den pågående krigen i Øst-Ukraina – etablert. Lederne dro til Russland i 2006 for å delta i sommerleiren som den Eurasiske Ungdomsorganisasjonen, stiftet 2005 med pengestøtte fra presidentadministrasjonen i Russland, etter initiativ fra Aleksandr Dugin, sjefsideolog for det russisk-ledete Eurasiske Rike, og Vladislav Surkov, daværende assisterende leder for presidentadministrasjonen. Sommerleiren var rettet mot ytterligere indoktrinering av aktivistene. Her hadde man også kamptrening på programmet for å kunne slåss mot demokratiske bevegelser i nabolandene. Instruktører fra sikkerhetstjenestene underviste i måter å spionere og sabotere på, samt i geriljataktikk. Blant deltagerne på sommerleiren var Andrej Purgin, som nå er «Førstestatsminister» i «Folkerepublikken Donetsk».

En politisk diskusjon i 2008 om et eventuelt NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia fikk Putin til å løfte på sløret rundt de russiske planene for Ukraina. Det var på et NATO-møte i Bukarest at Putin fortale daværende president George Bush: «Men du skjønner ikke, George, at Ukraina er ikke en gang en egen stat. Hva er Ukraina? Deler av territoriet liger i Øst-Europa, men det meste av landet er en gave fra oss». I den offisielle talen samme kveld foreslo Putin til og med at en tilnærming til Vesten kunne føre til at Ukraina mistet statusen som suveren stat.

Lenge planlagt politikk

For Kreml var den ideelle «løsningen på det ukrainske spørsmålet» (Plan A) å integrere Ukraina i tollunionen med Hviterussland, Kazakhstan og Russland som ville bli endret til Den Eurasiske Union i 2015, og slik hindre landet i å underskrive en samarbeidsavtale med EU.

Hvis ikke Ukraina samarbeidet i dette spørsmålet, ville en russisk invasjon av Ukraina være Plan B. I september 2013, da ukrainske myndigheter fortsatt diskuterte mulighetene for å underskrive samarbeidsavtalen med EU, sa Putins assistent Sergey Glazyev rett ut at hvis Ukraina underskrev avtalen, kunne ikke Russland lenger garantere Ukrainas status som en suveren stat, og kunne intervenere «dersom pro-russiske regioner i landet appellerte direkte til Moskva». Den ukrainske revolusjonen som satte landet på en pro-europeisk kurs, var et signal til Moskva om å iverksette Plan B.

Kreml og propagandamaskineriet beskriver annekteringen av Krim som et trekk for å beskytte etniske russere, og den pågående konflikten i Øst-Ukraina som en borgerkrig. Man kan ikke være lenger unna sannheten. Det som har skjedd i Ukraina siden februar 2014 er en operasjon som Russland planla for flere år siden, i tilfelle Ukraina skulle ønske å bli en av Europas frie, demokratiske nasjoner.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger